I mai 2017, 5 måneder etter fødselen, fikk vi beskjed om at dattera vår var syk og at vi kom til å miste henne tidlig. Vi var allerede klar over at vi hadde fått ei syk jente, men beskjeden om at hun kanskje ikke blir 5 år gammel, kom likevel overraskende på oss.
Siden den gang har vi tenkt på dette hver eneste dag. En av disse morgenene når jeg står opp og doserer den første medisinen, blir siste gangen. Siste gang Sofie får våkne til mamma og pappas stemme og siste gang mamma og pappa får høre lillemor starte dagen med en lang og helt spesiell gjesp. Det er en spesiell form for venting. Noen kaller det ventesorg.
Jeg vet ikke om jeg kjenner meg igjen i det uttrykket. For meg er det mer et faktum at dette skal skje og utover det har jeg mer enn nok med å overleve dagen til at jeg kan stoppe opp og kjenne på hvordan det føles. Sorg er vel en følelse og det er det ikke mye rom for i livene våre.
Men dersom det er slik at det finnes en ventesorg finnes det kanskje også en venteglede og til og med ventefrykt. Jeg kjenner iallfall på både glede og frykt for den lille som ligger i magen. En enorm glede for at han er der inne på hybel og snart kommer for å hilse på oss. Et stort håp om at han skal spre en følelse av normalitet i en familie som ønsker å føle seg normal mer enn noe annet i hele verden. Men også en frykt for at noe er galt – den tror jeg aldri forsvinner etter det vi har vært igjennom.
Selv om vi sliter med å få tiden til å strekke til som det er, selv om øynene går i kryss av utmattelse hver eneste kveld kl. 22, selv om mamma og pappa ikke aner hva fremtiden vil bringe og selv om vi fortsatt blir like overrasket hver eneste gang vi makter å lander på beina, så skal du – kjære lille gutt – vite at du er veldig etterlengtet og hjertelig velkommen.
Mamma og pappa gleder seg til å møte deg. Nå er det bare 2 måneder igjen til termin og rommet ditt er akkurat ferdig. Vi håper du liker det! Vognen din står klar og du har til og med arvet bilstolen fra ei storesøster som er veldig, veldig glad i deg!
– Trond
Håper og tror den lille gutten vil gi dere en mer normal hverdag. Det er rart hvordan et søsken kan hjelpe til å endre fokus, og at det er godt å kjenne at man kan glede seg over et nytt familiemedlem. Lykke til i tiden som kommer.
Det er alltid både sårt og vondt å lese om deres hverdag. Om lille skjønne Sofie som ikke får glede seg over gode hverdager sammen med sine foreldre og etterhvert en liten bror. Men jeg leser med interesse…… , da jeg vet at det å bli foreldre gir både masse glede, men det kan også gi mange bekymringer. Ønsker dere alt mulig godt videre❤️
❤️ som vi gleder oss ❤️