Starten på det nye året

Det ble en skremmende start på det nye året for oss. Det hele startet med at Sofie våknet med feber tirsdags morgen. Utover dagen ble hun veldig slapp og orket nesten ikke å åpne øynene. Etterhvert ble formen hennes bedre, men så forverret pusten hennes seg utover kvelden. Hun var surklete og stønnet ved utpust, og vi bestemte oss derfor for å dra til legevakta. Legen lyttet og tok noen prøver av henne, men alt såg fint ut. Jeg var så utrolig redd for at hun hadde fått væske i lungene, og jeg ble lettet når han ikke kunne høre noe galt. Vi reiste derfor hjem igjen. Med det samme vi kom hjem forverret pustet seg igjen. Nå var hun blek og i tillegg blitt blå på hender og føtter. Jeg var så redd, og det var ingen tvil om at vi nå måtte ringe ambulanse. Dette blir andre gang vi er nødt til å ringe 113.

Jeg har aldri vært så redd før, så redd at et sekund trudde jeg at jeg skulle besvime. Jeg ble med Sofie i ambulansen, og Trond kjørte etter. I ambulansen sjekket vi tempen, og den var høy. Hun fikk paracet, og ble etterhvert i bedre form. Etter en kjøretur som føltes som en evighet var vi fremme på sykehuset i Kristiansund. Flere leger og sykepleiere tok i mot oss, og det var da jeg fikk den forferdelig vonde tilbakeblikket til den dagen vi ble sendt til Ålesund. Jeg ble så uvell at jeg nesten kastet opp og ene sykepleieren måtte hente et glass vann og be meg om å sette meg ned. Det var som et kraftig slag i magen, jeg fikk ikke til å puste skikkelig.

De tok flere prøver av henne, og de brukte en evighet på å sette inn veneflon. Nå har hun stikk overalt. Klokken ble rundt 1 på natta før vi fikk legge oss, men det ble ikke mye soving. Dagen etterpå var formen hennes noe bedre, men på torsdag forverret den seg igjen. Nå var hun veldig surklete i brystet, og hun var for slapp til å orke å hoste. For Sofie som er så syk fra før av, kan en vanlig forkjølelse være veldig alvorlig. Prøvene visste ingen tegn på influensa, og heller ikke RS-virus. CRP var negativ. Jeg har vært forkjølet i ca 2 uker, og det er sannsynligvis jeg som har smittet henne med noe, og det er jo ikke til å unngå.

Torsdag var en skremmende dag. Forferdelig skremmende. Hun fikk litt hjelp til å puste med en oksygenmaske, da 02-metningen hennes var lav. Hun hadde feber og sov hele dagen. Hun hadde så mange ledninger rundt seg at jeg fikk ikke tatt henne opp. Et sekund tenkte jeg at dersom hun blir verre nå, vil hun ikke klare seg. Jeg gjorde faktisk det en liten stund. Ord kan ikke beskrive hvor forferdelig det var. De tok røngten av lungene, og de kunne heldigvis ikke se noe galt. Jeg satt bare ved siden av senga hennes å hørte på den surklete pusten, og tenkte på hvor glad jeg var i henne.

Heldigvis tok det ikke lang tid før hun ble bedre igjen, og det var plutselig ikke like dramatisk. På kvelden ble hun finere i pusten og mer lik seg selv. Det var så godt å se. Jeg hadde savnet henne sånn, den Sofie hun er til vanlig. Verdens herligste Sofie, med den artigste personligheten. Å se henne så syk har vært så skremmende.

I går bedret formen hennes betraktelig, og nå var hun endelig helt lik seg selv. Hun orket å sparke med føttene og fekte med armene slik som hun pleier. Hun reagerte på stemmen min og prøvde tydelig å feste blikket sitt på meg. Endelig kom matlysten min tilbake, og jeg hadde ikke like vondt i magen. Jeg klarte å smile litt. Det har vært rart å se hvor fort formen hennes har gått fra så dårlig til så fin. Når hun var på sitt værste, nevnte legen at ofte må så syke barn som Sofie få støttebehandling, som f.eks respirator, når de blir så forkjølet. Hun nevnte at dersom Sofie ble enda verre måtte vi bli sendt til St.Olavs. Heldigvis ble hun aldri så dårlig at vi måtte det. Heldigvis.

Dessverre vil det kanskje komme en dag hvor hun blir enda verre enn det hun ble denne gangen. Da vet vi ikke om hun vil klare seg like godt. Det er en forferdelig tung og skremmende tanke som jeg ikke vil tenke på, men som såklart dukker opp i hodet mitt.

I dag fikk vi endelig reise hjem etter til sammens 4 dager på sykehus. Ingenting er bedre enn å være hjemme. Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at hun er på bedringensvei. Disse 4 dagene har vært tøffe, og tanken på at vi helt sikkert må oppleve dette flere ganger gjør meg uvell. Jeg håper resten av året bare blir bedre. At vi får være hjemme en stund nå og at hun holder seg frisk.

Vi fikk med oss en inhalasjonsmaskin hjem, som hun skal få 6 ganger i døgnet. Det blir mye man må lære og sette seg inn i til slutt, men vi gjør selvsagt alt for at Sofie skal få det best mulig. Vi er så innmari glad i jenta vår. Det har vært så tøft å se henne ligge der, på sykesenga, så syk og ulik seg. Nå er vi hjemme, hun er blitt mye bedre, og hun kan endelig få sitte på fanget mitt igjen. Det finnes ikke noe bedre enn det.

På bare litt over 1 år har det vært mye som har skjedd. Så mange skremmende opplevelser. Så mye utstyr og medisiner. Jeg skulle selvfølgelig ønske at ting var lettere, men det viktigste er at Sofie er her. Sammen med oss. Og det er hun, og takknemlig er vi for det! <3