Sist sykehusopphold

Fra sist sykehusopphold i september:

Jeg ligger i sykehussenga og ser mot Sofie som endelig sover tungt. Metningsmåleren har jeg lagt slik at jeg kan følge med på puls og saturasjon. Hun ligger med 1 l o2, og det er hun avhengig av nå om dagen. Hun ynker seg mye og vil så gjerne hoste opp slimet som ligger å plager henne. Men de kreftene som er igjen strekker ikke helt til. Men hun gir seg ikke.

Vi er altså på sykehuset. Røngten av lungene viser slim på begge lunger. Antibiotika har hun fått nå noen dager, og like spent som vi er hver gang på om hun responderer på det, puster vi litt lettet ut når det ser ut som at hun blir bedre. Sakte men sikkert.

Sofie er avhengig av antibiotika. Når hun ikke er syk får hun det fast, som forebyggende behandling. Som alle andre, vil også hun bli resistens til slutt. Men akkurat nå responderer hun fortsatt på det, heldigvis.

Trond skulle egentlig reise til England denne helga, men med det livet vi lever, blir det ikke alltid som planlagt. Det måtte skrinlegges, og vi bytter nå på å være på sykehuset sammen med henne. Vi håper at vi ikke må være her så lenge denne gangen. Vi har det jo aller best hjemme, alle sammen.

Sofie er så tapper, og jeg beundrer henne virkelig. Det er hardt for den lille kroppen og gå gjennom dette så ofte som hun gjør. Det er vondt å se henne kjempe, og enda vondere at jeg ikke får gjort noe med det. Annet enn å være der sammen med henne. Stryke henne over håret, synge nattasanger og holde hånda hennes.

Det slår meg hvor mange ganger vi har vært på sykehuset med Sofie. Hvor mange ganger vi har vært redde for at hun ikke klarer mer. Hvor mange ulike helsearbeidere som har hatt med henne å gjøre. Det er rart å tenke på at Sofie, dattera mi, er den sykeste pasienten mange av de har hatt.

Jeg hører ofte snakk om at de syns synd på henne. At det er tungt å se henne streve sånn. At det er forferdelig hvor mye medisiner hun må ha. Og hvor vanskelig det må være for oss å leve med dette. Noen ganger gjør det vondt å høre. Jeg vet. Jeg ser det så godt selv. Den lille kroppen strever. Hadde jeg bare kunne tatt hennes plass innimellom.

Jeg tenker mye på hvordan livet uten Sofie vil bli, spesielt når vi er på sykehuset. Og jeg kjenner at kroppen fyller seg med angst og jeg blir dirkete uvel. Det at jeg en dag ikke skal få klemme henne igjen, kjenne lukten av henne. Det er så ubegripelig og vondt.