Det føles fortsatt uvirkelig at Sofie er syk. Som et mareritt. Jeg tenker at snart må jeg våkne.
Til sammen har 12-15 leger undersøkt henne, og hatt med oss å gjøre, i tillegg til radiologer og et uvisst (stort) antall sykepleiere. Alle er vi enige om at noe ikke er som det skal. Nå føles det egentlig som vi holder på med en omvendt skattejakt etter en diagnose ingen av oss har hørt om. Som kanskje ikke legen har hørt om heller. Men de sier at vi skal håpe vi finner en – det gjør alt mye enklere.
Det har ført til googling. Endeløs googling uten resultat. Ikke så mye som et hint. Kanskje er det bare idiotisk å holde på sånn, men tenk om vi finner noe som kan hjelpe oss. Noen som har hatt det slik før oss. Et annet barn med de samme symptomene. Noe som kan styrke håpet og samtidig gi oss et bilde av hva vi kan forvente i fremtiden.
Ingenting tyder på at det store åpne nettet kan hjelpe oss. Jeg har prøvd alt mulig. Norsk og engelsk. Og engelsk for viderekomne. Jeg har også lett på YouTube for å finne spor, men alle fingeravtrykk virker å være tørket bort sammen med håpet om å finne et mønster i Sofie selv som kan gi oss et hint.
Slukøret og utmattet er det bare å klappe igjen pc-en for denne gang. Like resultatløst som dagen før. Bloody Tuesday, det er bare å vente… og vente… og vente… på at telefonen skal ringe.
Og jeg som trodde at man kunne finne svaret på alt ved å google.
Eyes are the windows to the soul,
No difficulties for you reaching your goal.
So sweet baby go on life’s way,
Those Baby eyes have much to say.
– Trond
For en uutholdelig situasjon dere er i. Noe av det vanskeligste i livet er usikkerhet, å ikke ha svar. Jeg håper dere snart får litt mer klarhet. Lykke til videre. Vi er mange som følger dere, og heier på dere. Sofie er ei nydelig jente.
❤