Mimre tilbake

I dag snakket jeg med bestevenninna mi om alt det vi har opplevd sammen i løpet av alle de årene vi har kjent hverandre. Jeg har ikke sett henne på flere måneder og i det siste har jeg savnet henne helt ubeskrivelig masse. Aldri før har jeg hatt et så stort behov for viktige støttespillere i rundt meg.

Vi snakket om de bekymringsfrie dagene vi hadde når vi var sånn 15-16 år. Jeg tenkte på hvor mye jeg skulle gjort for å bare skru tilbake tiden, bare for en liten stund. Jeg tenkte på hvor utrolig mye som har skjedd siden da. Jeg kjenner jeg får en ekkel panikkfølelse inni meg. Tanken på at jeg ikke kan gjøre noe med den situasjonen jeg nå står i. Jeg hater å ikke ha kontroll.

Jeg var og fortsatt er så forelsket i Trond. Vi tenkte lenge på at vi ønsket å få baby. Tanken på det gjorde meg så lykkelig. Plutselig ble jeg gravid. Skremmende, men så utrolig fantastisk. Vi hadde vært kjærester i 5 år, og nå skulle vi endelig få oppleve dette sammen. Jeg var så lykkelig og såg for meg hvordan alt skulle bli. Det skulle bli så bra. Til tross for det kunne jeg ofte bli redd for at vi kanskje forhastet oss, og at vi burde ha opplevd mer av det verden har å by på først. Vi klarte ikke å vente, vi skulle bli til tre.

Nå som vi går gjennom dette helvette finner jeg meg selv i å tenke at vi burde ha ventet. Jeg ønsker ikke å tenke slik. Jeg kunne aldri tenkt meg å vært foruten Sofie. Et liv uten henne ville vært meningsløst. Jeg får denne panikkfølelsen av og til, sånn som i dag. Bestevenninna mi snakket om hvor mye hun savnet de stundene vi satt rundt kjøkkenbordet i flere timer å spilte kort, eller når vi drakk oss fulle og lo oss ihjel. Når vi bare var ungdommer og ikke hadde noe store bekymringer. Når vi pyntet oss før fest, kanskje forelsket i noen, litt brisen og så sinnsykt lykkelig. Jeg skulle ønske jeg kunne skru tilbake til den tiden akkurat nå, bare for å få kjenne på den lykkerusen, bare en gang til. Men jeg er mamma til et sykt barn nå, og uansett hvor glad jeg er i Sofie er det lov å si at jeg bare er så jævla lei av alt.

Jeg ble bare så lei meg når jeg mimret tilbake i dag. Samtidig er jeg så glad for alt det fine jeg har fått opplevd. Jeg prøver å ikke miste motet. Jeg prøver å være sterk for Sofie sin del, men jeg kjenner det er tøft nå. Det har vært noen tøffe dager, og vi reiser kanskje en tur til sykehuset neste uke. Det er vanskelig å se for seg at vi skal få oppleve å være lykkelige igjen når vi får så mange nedturer. Heldigvis har jeg gode mennesker i rundt meg som gir meg litt styrke i en tøff tid.

Et utrolig rotete innlegg, men hodet mitt er nettopp det for tiden. Jeg håper alle som leser dette kan gi Sofie ei lykkeønskning om at hun skal få det bedre snart.