Med én hånd

Dette innlegget er skrevet med én hånd på tastaturet. Den andre har Sofie, oppe i sykehussengen, et fast grep om. At det sannsynligvis tar dobbelt så lang tid å skrive innlegget gjør ingenting. Følelsen av at hun synes det er trygt å holde hender er verdt all tid i verden. Dessuten må vi ha noe å fylle pausene mellom slim og metningsfall med.

Gjennom utallige kvelder på sykehuset har vi bare hatt hverandres selskap. Sofie som kommuniserer på sin måte og jeg som svarer på et språk jeg tror hun forstår. Jeg føler stort sett at Sofie får med seg og forstår mer enn vi aner, det er bare det at hun sliter med å bekrefte det. Og jeg vet at hun kjenner igjen stemmene til de rundt seg. Særlig mamma og pappa sine. Lydene til lillebror blir hun også stadig mer kjent med, selv om de ikke er så mye sammen som vi skulle ønske.

Dessverre er det ikke alltid like enkelt å ta med seg Sofie hjem. Selv om vi så inderlig gjerne skulle ønske hun var med oss hver kveld er det praktisk utfordrende å få til, særlig når hun er såpass avhengig av oksygentilførsel og andre hjelpemidler som hun har vært i det siste. Det hviler en tomhet over hjemmet vårt hver dag og kveld hun ikke er med oss. Det er som om huset bare er et skall, uten plomme. Dette gjør det vanskelig å finne ro, og veldig vanskelig å slappe av. Rastløshet kombinert med dårlig samvittighet er blitt en fastboende gjest. Snart har den vært med oss i 3 år.

Men utrolig nok står vi fortsatt på beina etter disse 3 årene. Mange ganger har jeg tenkt på hvordan det er mulig. Men vi mennesker er tilpasningsdyktige dyr og klarer å venne oss til det meste, i alle fall for en stund. I tillegg har vi en enestående evne til å ikke gi oss, selv på de mørkeste dager. Det første hele året med Sofie var 2017. Dette året var vi begge foreldrene fulle av adrenalin og i kampmodus, og selv om det var fysisk utmattende var vi som oftest mentalt sterke og stod støtt sammen. I 2018 var Sofie så heldig å bli storesøster til en gutt som sammen med søstera si gir foreldrene sine energi og glede hver eneste dag. Men det merkes at kampmodusen gradvis gir slipp, i alle fall i perioder, og da starter den virkelige styrkeprøven.

Senest tidligere i dag snakket vi som foreldre om hvordan vi aldri ville vært foruten det som Sofie har gitt oss, til tross for all smerten sykdommen hennes har ført med seg. Lille Sofie har lært oss så mye om livet og om hva som er viktig. For min del bruker jeg mye tid på fjas og underholdning. Ting som vi mennesker har funnet på for å ha noe å snakke om når vi treffer hverandre. Men det som virkelig er ekte og betyr noe her i livet, det er kjærligheten til barna våre og den er ikke bare et påfunn. Den varer evig.