Like tøft hver eneste gang

«Juni ble en månede uten en eneste tur til sykehuset. I skrivende stund sitter jeg i sola på verandaen, noe bekymret, fordi Sofie våknet med feber imorges. La oss få slippe sykehuset denne gangen, vær så snill.»

Og dette var det jeg rakk å skrive før vi dagen etterpå dessverre måtte nettopp det, reise til sykehuset. Denne gangen i Trondheim, fordi barneavdelingen i Kristiansund har sommerstengt frem til 20.juli. Sofie våknet med feber på morgenen, men ble raskt bedre etter hun fikk paracet. På dette tidspunktet hadde hun ingen problemer med pusten og vi tok det derfor helt med ro. På kvelden kom surklingen og hun hørtes tett ut, men det stresset oss ikke enda. Nattvakta kom klokka 22.00, og vi ba henne om å passe ekstra godt på. Klokka 01.30 vekte hun oss for å gi beskjed om at pusten hennes hadde forverret seg og at tempen var på vei opp. Da ble det tur til legevakta med det samme. CRP på 11 og ingen fremmedlyder på lungene. Vi ga henne paracet og ibux, og formen hennes ble bedre. Vi reiste hjem igjen og hadde et lite håp om at vi slapp å reise den lange veien til sykehuset. Klokka ble vell rundt 04.00 når vi la oss igjen. Trond måtte opp ikke lenge etterpå for å gi Sofie medisiner. Dagvakta kom som vanlig klokka 08.00. Sofie var blitt noe verre i pusten igjen, men vi ville se det an. Vi gikk å la oss igjen for å prøve å ta igjen litt søvn. Etter en time ringte dagvakta med beskjed om at vi måtte komme ned. Og da var det bare å ringe ambulanse med det samme.

Jeg sitter i skrivende stund ganske så høygravid på et bittelite rom her på St.Olavs. Jeg pakket fødebaggen i «hu og hast» rett før jeg kjørte på vei mot sykehuset. Trond og Sofie reiste med ambulanse. Det føltes veldig spesielt. Pakke ned klær til en liten baby som snart kommer. På vei til jenta mi som ligger på sykehuset, nok en gang. Fødselen kan starte når som helst nå og derfor måtte fødebaggen bli med.

Sofie testet positivt på rhinovirus. Ikke noe alvorlig, men det vil som vanlig ta en stund før hun blir helt frisk. En virusinfeksjon kan ganske raskt utvikle seg til en bakteriell, som feks til en lungebetennelse. Men legen trur ikke dette vil skje, heldigvis. Hun har fått litt pustestøtte mens vi har vært her. Akkurat nå har hun ligget et døgn uten, og det har gått ganske fint. I perioder får hun litt lav saturasjon uten at jeg kan se på henne at hun sliter med pusten. Det er rart hvor mye man henger seg opp i de tallene på skjermen, i stedet for å faktisk se på henne. De har ikke koblet på oksygenet igjen, og det håper jeg vi slipper.

Å være på sykehuset med Sofie som høygravid er ganske tungt. Trond må være ekstra tilstede hele tiden og får ikke mye fred i disse dager. Det gjør meg vondt. Jeg ser han er sliten og jeg får ikke gjort så mye med det nå. Heldigvis har vi pårørende som har stilt opp mens vi har vært her så langt. Hva skulle vi gjort uten. Jeg sover hos søstra til Trond, mens han er her på sykehuset i tilfelle noe skjer. Dette blir det første sykehusoppholdet hvor jeg ikke er i nærheten av Sofie hele tiden, og det har ikke vært godt. Det har føltes helt feil og jeg har hatt mye dårlig samvittighet. Men jeg må stadig vekk minne meg selv på at jeg snart skal gå gjennom en svært tøff arbeidsoppgave. Nemlig en fødsel, og da kan det være en fordel å ikke slite seg selv helt ut på forhånd.

Snart er det altså en liten gutt som kommer til verden også. Akkurat nå ligger jo han lykkelig uvitende i magen min om alt det som skjer. En dag vil han forstå hvor syk storesøsteren hans er. Ikke vet vi om Sofie fortsatt er her den dagen han vil forstå. Men det kommer til å bli veldig spesielt. Tenk at Sofie skal få en lillebror når som helst nå.

Vi er sliten. Redd. Bekymret. Lei. Utmattet. Men det har vi selvsagt lov til nå. Det betyr ikke at vi har mistet håpet eller at vi skal gi opp. Men det livet vi lever for tiden er forferdelig urettferdig og vond. Det er virkelig ikke lenge mellom hver sykehustur. Under hvert eneste sykehusopphold tenker jeg på hvor mange ganger vi har vært akkurat her. Hver eneste gang er det et spørsmål om dette vil bli den siste. Vil hun klare seg denne gangen?

Noen tenker kanskje at man blir vant til dette, når vi stadig vekk må ringe 113. Når vi stadig vekk må gi henne fra oss i armene til sykepleiere og leger. Når vi så ofte må se henne kjempe. Sitte ved siden av henne og bare vente. Men det blir aldri enklere. Det er like tøft hver eneste gang.