«Love you forever and forever
Love you with all my heart
Love you whenever we’re together
Love you when we’re apart»
The Beatles – I will
Trond pleide å ligge inntil den gravide magen min og synge denne nydelige sangen. Sofie låg der inne, så trygt og godt. Hun var så ønsket. Så etterlengtet. Vi elsket henne så innmari høyt helt fra den dagen vi fikk vite at hun var der inne. Jeg skjønte allerede da at hun kom til å bli helt spesiell.
I bilen på vei hjem i dag nevnte Trond denne låten. Jeg har ikke hørt den på så lenge. Det er vanskelig å skrive. Fordi det er så vanvittig vondt å tenke på. Men vi ble enige om at denne låten skal vi spille i begravelsen hennes.
Det er så fjernt. Men samtidig så langt i fra fjernt også. Fordi vi vet at vi må gjennom det. Vi vet ikke når. Men vi vet at vi må. Og vi snakker ikke ofte om det. Men innimellom kjennes det greit å gjøre nettopp det. At vi en dag ikke får ha Sofie rundt oss lenger. Selv om det er smertefullt. Sånn ordentlig smertefullt, så er de tankene der i hodet hele tiden.
Det har ikke vært lett de siste tre, snart fire årene. Det har det virkelig ikke. Det går bare ikke an å formidle med ord hvordan livet har vært for oss etter at Sofie ble født. Det har gjort oss til den vi er i dag. Vi har fått kjent på hvor hjerteskjærende vondt livet kan være. Men mest av alt har vi fått kjenne på en kjærlighet jeg ikke visste eksisterte. Jeg ante ikke at det var mulig å elske noen så høyt som jeg elsker Sofie. Verdens fineste lille skatt.
Fokuset vårt har helt siden hun ble født vært at hun skal ha det best mulig. Det har virkelig ikke alltid vært enkelt. Noen dager har bare vært fullstendig uholdbare. Det har vært dager hvor jeg skulle ønske jeg ikke eksisterte lenger. Dager hvor jeg skulle ønske jeg kunne rømme fra alt. Men Sofie har fått frem en styrke jeg ikke visste jeg hadde i meg. Sofie gir meg følelsen av at jeg kan klare alt.
Det værste har vært å se henne gå gjennom dager med konstant epileptisk uro, spasmer, oppkast og med masse slim over lungene som hun ikke har nok krefter til å hoste opp. De dagene hvor vi prøver absolutt alt for at hun skal få det bedre, men ingenting hjelper. Når alt har kjentes meningsløst. Hvorfor skal vesle jenta vår måtte gå gjennom så mye tøft. Alt vi vil er at hun skal få et mest mulig behagelig liv så lenge hun lever.
Når hun sover vet vi at hun endelig får litt fred. Jeg elsker å se på henne når hun sover. Kan ligge i en evighet og bare beundre henne. Drømme meg vekk. Tenke på hvordan hun ville vært om hun hadde vært frisk. Jeg ser en smilende Sofie som springer i mot meg. Jeg trur hun ville vært verdens snilleste og roligste vesen.
Jeg drømmer om at hun en dag får gjøre alt hun til nå ikke har fått gjort. At hun får dra til et sted der hun får alt det hun fortjener. Og at vi får vært sammen med henne. Da også.
Hvordan vil livet bli uten henne. Hvem skal fylle det enorme tomrommet. Hvordan skal vi klare å komme oss gjennom det. Hvordan skal vi takle savnet. Sorgen.
Jeg vet ikke. Jeg vet bare at Trond og jeg kommer til å klare det. Fordi vi klarer alt sammen. Alt!
❤️