På onsdag hadde vi en av de skumleste episodene vi har hatt med Sofie noen gang. Vi trudde at tiden var kommet, at nå orker hun ikke mer. Nå mister vi henne. Jeg klemte henne hardt inntil meg og hvisket i øret hennes med en gråtkvalt stemme. Kjære lille venn, det er greit om du ikke orker mer nå.
Jeg gikk ned for å hente Sofie på morgenen, slik som vanlig. Nattvakta fortalte at hun hadde hatt en urolig natt. Hun hadde gulpet masse og bæsjet flere ganger. Men når jeg kom ned sov hun og jeg ante fred og ingen fare. Nattvakta reiste hjem og jeg trekte opp medisiner. Rett før dagvakta kom våknet hun, og jeg som kjenner henne såpass godt kunne se med en gang at hun ikke var i form. Etterhvert begynte hun å skjelve på leppene og var kald. Gulpet og svelgte vrangt. Jeg skjønte at temperaturen hennes var på vei opp, men hun hadde ikke feber enda.
Hun var trøtt og sovnet derfor igjen, men ynket seg litt og det var tydelig at hun kjente på noe. Dagvakta kom og hun passet på mens jeg gikk opp for å gjøre meg klar til time hos jordmor. Jeg hadde sett frem til det, fordi jeg har så innmari mange bekymringer rundt dette svangerskapet også, naturlig nok. Redselen for at det skal være noe galt denne gangen også er stor. Det føles bare helt uvirkelig at vi skal kunne få en frisk baby.
Når jeg kom ned igjen forsto jeg fort at hun hadde feber. Tempen viste over 38 og vi ga henne derfor paracet. Jeg la henne ned i senga igjen, og snudde meg bare et lite sekund, da jeg plutselig hørte noen kjente lyder som minte meg om et epilepsianfall. Og det hadde hun. Det begynner å bli noen uker siden sist jeg såg et, og derfor var det så forferdelig vondt å se. Vi har aldri opplevd at hun har fått et anfall i forbindelse med feber før, så dette var noe nytt. Jeg tok henne opp og satt med henne på fanget, og da fikk hun enda et. Sannsynligvis hadde hun hatt et når jeg var oppe også. Hun hadde altså hatt tre anfall på ganske kort tid. Hun var veldig slapp og varm i kroppen. Jeg ba dagvakta om å gi henne stesolid, mens jeg ringte til ambulanse. Det var ingen tvil, vi må på sykehuset. Med en gang.
Hjertet mitt slo så fort at jeg såvidt fikk frem et ord. Jeg var så fryktelig redd. Redd for at hjertet hennes bare plutselig skulle slutte å slå. For at hun skulle få flere anfall. Så vondt det var å se henne slik som dette. Jeg kjente at panikken snart tok overhånd, og akkurat da skjønte jeg at jeg måtte ta meg sammen. Med en baby i magen og ei datter som virkelig trenger meg, kunne jeg ikke bare legge meg ned på gulvet å få panikk. Selv om det kanskje var akkurat det jeg følte for et sekund. AMK ba meg om å sjekke tempen igjen. Nå viste temperaturen 39,9!! Vi ga henne buccolam, som i likhet med stesolid er akuttmedisin mot epilepsianfall. I tillegg måtte jeg trekke opp nurofen for å gi i knappen. Jeg kjente at jeg ikke kunne miste hodet nå, og sørget for at jeg trekte opp riktig mengde. Jeg skalv og hadde lyst til å bare brase ut i tårer. Som mamma i en sånn situasjon er det lett å bare miste det helt, men det kunne jeg bare ikke nå.
Ambulansepersonalet og lege kom endelig. Sofie låg på stellebordet, så slapp og ulik seg. Det var nå jeg trudde vi skulle miste henne. Jeg tok henne inntil meg, gråt, og tenkte at dette var slutten. For en forferdelig vond følelse. Vi er forberedt på at den dagen vil komme. Men vi vet ikke når og heller ikke hvordan det skjer.
Jeg ringte Trond, gråtende, mens han var på jobb. Jeg fortalte han hva som hadde skjedd og ba han om å kjøre til sykehuset i Kristiansund, og møte oss der. Han hadde tenkt det samme som meg, og fått følelsen av at det ikke skulle gå så bra denne gangen, bare etter å ha snakket med meg i to minutter på tlf. Vi trudde rett og slett begge to at vi skulle miste henne nå. Og uansett hvor forberedt man trur man er, kan en virkelig aldri forberede seg til noe slik. Til tross for hvor klar vi er over at en dag vil det skje. Jeg hadde fullstendig panikk innvendig.
Til slutt fikk vi Sofie inn i ambulansen og jeg satt rett ved siden av. Jeg måtte følge nøye med på henne. Puls, blodtrykk og respirasjonsfrekvens. Kanskje fikk hun enda et anfall eller kastet opp igjen. Veien var forferdelig humpete og jeg fikk ikke sett rett frem, og ble derfor veldig kvalm og uvell i tillegg til at jeg var så bekymret. Jeg ble nødt til å sette meg lengre frem i ambulansen. Og plutselig bedret formen til Sofie seg betraktelig. Hun orket å lage lyder og å røre på både armer og ben. Jeg kjente skuldrene mine senke seg noe voldsomt, så godt det var å se henne mer lik seg igjen. Det sjokkerte meg på en måte ikke at formen hennes snudde seg så drastisk på så kort tid. Vi har sett noen ganger før hvor akutt det plutselig kan bli, og hvor fort det snur seg igjen.
Når vi kom frem til sykehuset var formen hennes blitt noe dårligere igjen. Hun var veldig slapp og orket ikke å åpne øynene, noe som kanskje ikke var så rart med tanke på alt av medikamenter hun hadde fått. Stesolid, buccolam, ibux og paracet. Selv om hun er vant til å få mye medisiner, ble det mye for den lille kroppen. Det var godt å være på sykehuset og å bli tatt imot av overlege og sykepleiere. Nå var det tid for å ta mange ulike prøver av henne.
Trond kom inn døra, og aldri før har det vært så innmari godt å få en klem. Jeg var helt utslitt. Forsto egentlig ikke hva som akkurat hadde skjedd. Følte meg værtfall så mye tryggere nå som vi var omringet av helsepersonell, og ikke minst av at Trond var her hos oss. Endelig fikk jeg legge meg ned, med ganske kraftige kynnere. Det tar virkelig på å være gravid nå. Sofie sov nesten hele dagen, men var stabil. Når hun våknet var hun helt lik seg selv igjen. Nå var ikke ting akutt overhode. Jeg var trygg på at vi ikke skulle miste henne nå. Jeg holdt henne inntil meg igjen, og der låg vi begge to, utslitt, men vi hadde det værtfall fint.
Alle prøvene som ble tatt var fine. Noe vi egentlig skjønte på forhånd, til tross for hvor akutt det var en stund. Vi er vant med å ikke få svar. Ting skjer, men vi blir aldri klokere på hvorfor. Så sinsykt frustrerende og skummelt. Konklusjonen var vell noe som heter for cerebralt feber. Noe med temperaturreguleringen. Det sitter altså i hjernen. Som så mye annet med henne. Og mye av det kan vi ikke gjøre noe med. Det vil bare skje. Og plutselig vil den dagen komme, at hun ikke orker mer, fordi denne lille kroppen har vært gjennom så mye. Men denne sterke jenta klarte det denne gangen også. Hun er her med oss enda, og så glad jeg er for det. For at jeg kan se inn i de fineste øynene, klemme og nusse henne.
Det har vært en tøff uke for oss. Jeg ser hvor dårlig hun kan bli, og hvor fort det kan skje. Den siste tiden har vært enda mer ustabil enn til vanlig. Det er helt utmattende. Jeg blir overrasket hver dag over hvor mye kroppen hennes tåler. Jeg tenker at hun må være så sliten. Verdens sterkeste og tapreste lille jente. Sofie vår. Som du skremte meg denne gangen. Men du er her enda <3
❤️
❤