Sofie har hatt en uro i kroppen i hele dag og jeg er for øyeblikket ganske sliten, både fysisk og psykisk. Fysisk fordi vi har vært nødt til å bære henne i hele dag. Psykisk fordi det er tungt å se at den lille kroppen aldri får fred. Hun klarer ikke å være våken og tilpass. Ingen, bortsett fra de som har gått gjennom det samme (om de i det hele tatt finnes), vil noen gang forstå hvor grusomt det er å se at din egen datter strever så mye som Sofie gjør. Det er så innmari tungt å ikke få et skikkelig svar på hvorfor hun oppfører seg slik som dette. Så frustrerende og vondt å ikke kunne gjøre noe med det, annet enn å prøve å gi all den kjærligheten en kan gi. Jeg er så misunnelig på alle mødrene som virkelig får kose seg med babyen sin i permisjonstiden. Jeg er så lei av å være bekymret. Så lei av å bli skuffet. Lei av sykehus. Lei av å trekke opp sprøyter med medisin. Lei av å undre på hva som gjør at Sofie er slik som hun er. Jeg er så uendelig glad i henne. Eneste jeg ønsker er å holde henne inntil meg, nusse henne i hjel, leke med henne. Det er ikke alltid like enkelt når hun alltid er så urolig på fanget. Hun vil liksom så gjerne, men noe gjør at hun ikke får det til. NÅR skal vi få vite hvorfor. Om noen uker? Måneder? År? Aldri?
Vi har nesten ikke fått i Sofie mat i dag, fordi det har gjort henne mer urolig. Hvorfor reagerer hun negativt på å få mat? Det kan de heller ikke svare oss på. Det er Sofie som er fasiten, sier de. Jeg er bare så innmari lei av å spekulere, og aldri vite.
Nei.. I dag har vært en litt dårlig dag, rett og slett. Håper morgendagen blir bedre. Morgendagen -skal- bli bedre.
– Lina
❤