En dag av gangen

Det er ikke alltid like enkelt å vite hvordan jeg skal starte disse innleggene. Sånn som nå. Egentlig føler jeg meg på en måte litt tom. Men samtidig er det et kjempestort kaos i hodet mitt. Jeg føler på så mye.

Mest av alt er jeg bare veldig redd. Redd for å miste Sofie. Redd for å måtte leve et liv uten henne. Fordi jeg vet jeg må. Frykten for akkurat det har vært litt større nå de siste ukene. Sofie er fortsatt syk og har mye slim som plager henne. Det sliter henne helt ut. Det å se henne kjempe sånn som hun gjør er vanskelig. Som forelder vil man så veldig gjerne hjelpe det kjæreste man har. Når det er såpass mye man ikke får gjort noe med, skjærer det i hjertet. Men vi hjelper henne værtfall så godt vi kan.

Det har vært mye inn og ut av sykehus den siste tiden. For at vi skal slippe å reise så mye frem og tilbake, nå som Sofie er såpass ustabil, har hun fått et rom på korttidsavdelingen her på Sunndal. Her har hun blant annet tilgang på oksygen, noe som hun har hatt behov for den siste tiden. Hun får nå sin tredje antibiotikakur, og vi er spente på hvordan hun responderer denne gangen. Legen sier også det er mulig at slimet Sofie plages med kanskje vil bli kronisk. At det ikke vil forsvinne. Men vi får ta en dag av gangen, selv om det er vanskelig å la være å tenke på hva som kanskje ligger foran oss.

Det er forferdelig rart å ikke ha henne her hjemme til enhver tid. Det er tungt å gå ned på rommet hennes når hun ikke er der. Det er så tomt og stille her uten henne. Men jeg vet at hun kommer hjem igjen, og da følest det mye bedre. Tanken om hvor grenseløst vondt det vil gjøre den dagen hun ikke vil komme hjem igjen er vanskelig å bære.

Det er mye å venne seg til. Det har det tross alt vært helt siden hun ble født. Selvfølgelig er det tøft å se sin egen datter ligge på et rom på en korttidsavdeling, hvor det ligger flere eldre pasienter. Og ikke minst på et sted hvor avdelingen rett ved siden av er arbeidsplassen min. Men jeg ser at Sofie har godt av å være der. De som er med henne gjør en kjempejobb, og jeg føler meg heldigvis trygg. Det er det viktigste. Men enkelt vil det uansett aldri bli.

Jeg kjenner på en uholdbar savn når hun ikke er i nærheten av meg. Og jeg skulle aller helst vært der hos henne absolutt hele tiden. Men det blir lett å møte veggen dersom man ikke tillater seg selv å ta en pause.

Det nærmer seg 2-årsdag. Ikke minst jul. Det eneste ønsket jeg har er at Sofie skal få være her hjemme med oss, og at hun får noen fine dager. Vi vil skape enda flere fine minner sammen med henne som vi kan se tilbake på når ting blir vanskelig. Håper og trur at vi skal få det <3