“Dere er så tøffe, så sterke”

Puuh, for noen dager det har vært. Det har vært vanskelig å holde motet oppe i disse dager. Det sykehusoppholdet vi hadde nettopp tappet meg fullstendig for energi. Jeg har bare hatt lyst til å sove, ikke snakke med noen som helst og bare være alene. På søndag, dagen etter vi kom hjem, fikk hun feber igjen. Hun var ikke like slapp og dårlig som da vi måtte ringe ambulanse forrige tirsdag, men ikke så langt unna. Heldigvis ble hun bedre når hun fikk medisin. Verden raste nesten sammen når jeg innsåg at vi kanskje måtte på sykehuset igjen. Nå er hun heldigvis blitt mye bedre, og det ser ut til at hun snart kommer til å bli helt frisk.

Noe både jeg og Trond får høre titt og ofte er: “For en styrke dere har”. Jeg vet aldri hva jeg skal si tilbake. Jeg føler meg ikke spesielt sterk, men kanskje bare blir man det etter en reise som vår. Jeg føler meg ikke spesielt sterk når tårene presser på, når magen vrenger seg, når jeg nesten ikke kommer meg opp av senga. Jeg har ikke følt meg sterk denne uken, jeg har følt meg fullstendig utslitt.

“Du vet ikke hvor sterk du er før det å være sterk er det eneste valget du har”. Man må bare. Valget er ikke ditt. Det er dette du har fått tildelt, og vær så god, dette må du bare takle. Jeg kan jo ikke bare flykte fra det. Men hva med de dagene når man føler at man rett og slett ikke klarer. Når du sitter med verdens dårligste samvittighet, når du føler at du ikke har gjort det du kan for datteren din. Når du føler at du kunne gjort det lille ekstra for at dagen hennes kunne blitt litt bedre, men jeg er for sliten. Jeg føler meg ikke sterk da.

Men kanskje ble vi sterke den dagen vi fikk beskjed om at vi skal miste Sofie. Den dagen vi måtte ta stilling til om hun skal legges i respirator om det blir behov for det. Den dagen vi fikk beskjed om hvor alvorlig hennes genfeil er. Den dagen vi fikk vite at hun har en alvorlig form for epilepsi. Alle sykehusoppholdene. De gangene jeg satt ved sykehussengen hennes. Når hun ble lagt i narkose. Eller alle dager og netter hvor hun har grått helt til hun ikke orket mer. Når jeg innsåg hvor mye medisiner hun måtte få for å ikke ha det vondt. Av uforutsigbarheten. Av å se at medisinene ikke fungerer. At epilepsien blir verre. At hun blir verre. Og tanken på at en dag, må vi leve et liv uten henne.

Fordi det å få høre alt dette, gå gjennom alt dette. Ja, det krever nettopp det, en enorm styrke.