Jeg leser gjennom innleggene jeg har skrevet på bloggen og ser at det meste består av sorg og fortvilelse. Det er trist å lese, for meg også. I tillegg er det vondt å skrive dem. Mange av dere blir kanskje lei av å lese om hvor trist og slitsomt alt er for oss, hver eneste gang. Men ofte er det jo nettopp det vi er, trist og fortvilet. Og det gjør godt å kunne få ut frustrasjonen her. Men mange mener kanskje det er unødvendig å dele absolutt alt. Det er jeg uenig i, fordi jeg ønsker å være ærlig med alle som leser. Men det jeg kan bli flinkere til, er å skrive om de fine øyeblikkene også.
Fordi dere skal vite at dem er der. Åh, det er de virkelig. Midt oppi all sorgen og fortvilelsen finnes det mye glede også. Sofie har jo gode dager innimellom. Når den epileptiske aktiviteten i hjernen hennes ikke er på det værste kan jeg skimte den ekte Sofie der inne. Da er hun på en måte til stede noen sekunder, men så forsvinner hun i sin egen verden igjen. Men de små øyeblikkene er så fine. Det er godt å vite at hun virkelig kan være tilstede av og til, og at hun da kanskje ser at vi er her passer på henne. Alltid.
Noen ganger når vi prater til henne, kan vi se at hun reagerer på det. Kanskje svarer hun. Med sin stahet og helt egne personlighet kan hun få oss til å le. Hun er verdens godeste. Hun elsker hårkos og fotmassasje. Og å bade. Ofte kjemper hun seg gjennom en spastisk kropp og epilepsianfall. Derfor er de øyeblikkene der vi ser at hun virkelig nyter noe, så innmari verdigfulle. Det kan jeg leve så lenge på.
Sofie har lært meg så mye om livet. Ja, hun har lært meg hvor brutalt det kan være og hvor vondt det kan gjøre. Men hun har også lært meg å sette pris på de små tingene. Det er noe av det fineste hun har gitt meg, det. Det skal så lite til å gjøre meg glad og takknemlig. I innleggene mine er jeg ofte sint, fortvilet og trist. Men ofte er jeg lykkelig også.
Tenk å leve et helt liv uten å være klar over alt det fine en har. Det er så innmari mye man kan glede seg over. Og det skal egentlig så lite til. Etter vi fikk Sofie har jeg blitt flinkere til nettopp det. Å være takknemlig for det jeg har. En familie som bryr seg om meg. Venner som tar vare på meg når ting er tøft. En kjæreste som elsker meg og får meg til å le. Jeg har alltid et hjem å dra til. Jeg er mamma. Jeg er så takknemlig for det.
Sofie lærer meg noe nytt hver dag. Hun har lært meg at jeg kan gjøre det jeg vil, klare det jeg vil, når jeg vil. Hun har lært meg og ikke la andre fortelle meg hva jeg kan og ikke kan gjøre. Og ikke akseptere at andre behandler meg som dritt. Og noe av det viktigste hun har lært meg er at ingenting er en selvfølge.
Tenk at et så lite menneske kan lære noen så mye om livet. Det vil komme en dag Sofie ikke er rundt oss lengre. Det kommer til å bli forferdelig vondt. Men hun vil for alltid være den som lærte meg å sette mer pris på livet. Derfor vet jeg at jeg har mye å se frem til. Mye fint jeg skal oppleve. Sofie vil alltid være den som gjorde livet mitt til noe bedre, og som endret meg som person.
Sofie, jeg elsker deg for det!
Fine dokker❤️