Bekymringer

Dette svangerskapet har til nå vært veldig tøft. Da mener jeg ikke nødvendigvis med tanke på det fysiske, selv om det også selvfølgelig har vært tungt, spesielt nå som vi har Sofie i tillegg. Men det takler jeg veldig fint, og dessuten er alt det så utrolig verdt det uansett.

Men det psykiske. Bekymringene om alt som kan gå galt. Det har vært og fortsatt er vanskelig. Jeg husker godt når genetikeren ringte og fortalte oss at lille gutten i magen ikke har samme genfeil som Sofie, og at det var normale funn på kromosomene de hadde analysert. Vi ble så overlykkelige at dere aner ikke. Men problemet er bare det at jeg ikke helt klarer å tro på det. Uansett hvor sikre svarene på en morkakeprøve visstnok skal være. Jeg får det bare ikke til.

Jeg tenker hele tiden tilbake på da jeg gikk gravid med Sofie. Hvordan var bevegelsene jeg kjente, hvordan følte jeg meg til enhver tid. Hvor stor mage hadde jeg når jeg var like langt på vei som nå. Jeg prøver å sammenligne, og får en stor klump i magen når jeg kjenner igjen noe. I et sekund blir jeg nesten overbevist om at gutten i magen umulig kan være frisk, og akkurat det gjør så vondt.

Men så må jeg minne meg selv på at dette svangerskapet faktisk har vært ganske så annerledes når det kommer til det meste, men det er nok også mye fordi Sofie krever veldig masse av oss i tillegg. Jeg tenkte ofte når jeg gikk gravid med henne at dette er for godt til å være sant! Alt var så enkelt og formen min var stort sett på topp helt til hun ble født. Og kanskje var det nettopp det. For godt til å være sant.

Stadig vekk sender jeg jordmor som følger meg opp under graviditeten flere meldinger. Er dette normalt eller ikke. Flere ting som jeg aldri i verden hadde brydd meg eller vært bekymret for, hadde det ikke vært for alt det jeg har gått gjennom. Hun har vært til god hjelp og kommer alltid med betryggende ord. Det har hjulpet masse!

Men så har jeg heldigvis flere øyeblikk hvor jeg bare gleder meg også. Når jeg kjenner på den magiske lykkefølelsen som kommer når han gir liv fra seg der inne. Den sterke følelsen av takknemlighet. For at vi ble gravide på nytt, og at vi i det hele tatt turte. Jeg tenker at jeg har utrolig mye å se frem til. Kanskje får jeg gjøre alt det jeg har lengtet sånn etter. Jeg tenker mye på hvordan det vil bli. Vil det gjøre litt vondt også? Tanken på alt jeg kunne ha gjort, men ikke fikk gjøre med Sofie. Den tanken vil kanskje gjøre litt ekstra vond.

Jeg lengter veldig etter å få møte han som ligger å vokser seg stor og sterk der inne. Å få en 100% bekreftelse på at han er frisk. Få ta han med hjem til Sofie og få oppleve en permisjonstid jeg har lengtet sånn etter. Jeg tørr jo nesten ikke å håpe. Jeg tenker at det er bedre å forberede seg på det værste og heller bli positivt overrasket. Med Sofie kom absolutt alt som et stort sjokk. Det var aldri i tankene mine at noe kunne være galt. Selvfølgelig var hun frisk siden alt såg fint ut på ultralyd. Men nei, sånn er det faktisk ikke. På en måte følte jeg meg nesten litt snytt den dagen vi fikk beskjed om at noe er alvorlig galt med babyen vår. Men det er jo heller aldri noen som har fortalt meg at det faktisk finnes tusenvis av alvorlige sykdommer som man ikke oppdager på en ultralyd.

Det er nok en forsvarsmekanisme. Det at jeg tenker det værste. Ikke klarer å tro på at dette skal gå bra. Jeg er mamma til en, og hun er syk. Jeg vet ikke om noe annet. Derfor skal det bli helt, helt sykt og kanskje få oppleve å få en frisk baby! Kanskje. Jeg -er- så lei av å føle at jeg må si det ordet, kanskje. Hele tiden!

Vær så snill, bare la det gå bra denne gangen!