Den 18. desember sendte jeg SMS til mamma: “Virka ikkje som ho bli nå grinarunge sålangt *smiley*”
Det er rart med det. Når andre barn gråter hører man det ikke, men når din egen jente skriker hører du det gjennom sykehusvegger av betong og det skjærer et barberblad på innsiden av magesekken. Et barberblad som aldri blir sløvt.
Pappa sier det finnes ingen garantier i livet, og det har han rett i. For min del har jeg sluttet å klage på regnvær og våte sko. Jeg klager fortsatt litt på dårlig ved, men til og med det har gitt seg. Det positive med å føle barnegråt på kroppen er at du får perspektiv på ting. Spesielt når barnet ditt har holdt på i timesvis, men satan slipper ikke taket selv om hun forgjeves prøver å svette han ut.
Jeg er ikke redd lenger. Ikke redd for leger og sykepleiere, nåler eller blod. Ikke redd for sykehuslukt eller journaler. Ikke redd for røntgenstråler eller medisiner. Ikke redd for gjennomkokte sykehuspoteter eller gammel melk. Jeg er bare – fortsatt – bittelitt redd for at Sofie skal gråte som bare hun kan. Men uansett hva som skjer så skal jeg aldri slutte å kjempe for at hun skal slippe det.
I skrivende stund ligger begge jentene og sover i hver sin seng på St. Olavs, og jeg har tid til overs, noe som føles som en ubeskrivelig luksus.
Vent litt.. Hun lager en lyd! Jeg må bare sjekke…. (Vær så snill, ikke våkne!)
Sofie hadde i kveld et epilepsianfall, og jeg vet ikke om det er derfor hun sover så godt, men kanskje. Dessverre har hun fortsatt anfall av og til, men vi jobber hele tiden for at det neste blir det siste.
Vi vet fortsatt så lite om hva fremtiden vil bringe, og godt er det. Jeg vet bare at dette, som alt annet, kommer til å passere.
“Hope” is the thing with feathers
That perches in the soul
And sings the tune without the words
And never stops – at all
– Trond
❤