Bursdag og jul

Jeg hadde nesten glemt at vi har en blogg. Jeg ser det er mange som klikker seg innpå. Mange som helt sikkert lurer på hvordan vi har det og hvordan det går med vår kjære Sofiemor.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Nå nærmer det seg 1-årsdag her i heimen, og det har jeg sett sånn frem til. Jeg gleder meg til å pynte, lage kake og få på lillemor den fineste kjolen hun har. Juletreet har allerede kommet opp her hos oss. Jeg tenkte det ville være koselig å ha det oppe allerede på bursdagen hennes. Det er noe ekstra spesielt med desember i år. Når jeg tenker tilbake på den i fjor får jeg en stor klump i magen. 17.desember 2016, klokka 09.20 ble Sofie født. Det var bare lykkerus og glede, frem til to dager etterpå. Det er så rart hvor fort ting kan snu.

Julemiddagen i fjor ble spist på sykehuset sammen med en annen mamma som hadde født en liten gutt, bare så alt for tidlig. Jeg husker vi smilte til hverandre, men begge to hadde nok bare lyst til å gråte. Jeg husker jeg og Trond satt og spilte kort, mens Sofie ble observert av flere sykepleiere og leger. Jeg gråt nesten hele tiden. Ingen ante hva som var galt, og den uvisstheten, den var så grusom. Når jeg tenker tilbake på denne tiden, kjenner jeg at det gjør vondt. Jeg har unngått å se tilbake, fordi det er for tøft. Fy faen, så tøft! Jeg trur nok jeg kunne skrevet en hel bok, bare fra det sykehusoppholdet vi hadde i Ålesund.

I år merker jeg at jeg er så takknemlig for alt. Jeg krysser fingrer og tær for at vi får være hjemme i år, og at Sofie får det fint. Jeg kjenner at jeg faktisk gleder meg til noe. Det er en følelse jeg har savnet sånn. Det har vært så mange tunge dager, så mange tunge beskjeder.. Nå vil jeg på en måte bare glemme alt det vonde og få ei fin jul sammen med Trond og Sofie. Jeg vil lage minner som vi kan ta vare på for alltid. Jeg har trua på at vi skal få en koselig og fin jul, til tross for at hverdagen vår er tøff. Det blir hva vi gjør det til selv, og så kommer det jo helt an på hvordan formen til Sofie er. Ting kan snu veldig fort med henne, det har vi fått erfart noen ganger.

Ellers så prøver vi å skape så mange fine minner som mulig sammen med henne. Det blir ikke nødvendigvis så store ting, men de kan bety masse. Det kan fortsatt være tungt og slitsomt å ta henne med ut. Jeg er ofte redd for at hun skal bli stresset når det foregår mye rundt henne. Jeg er alltid så redd for at det skal skje noe akutt med henne. I går på stellebordet gulpet hun helt plutselig. Det var kun slim som kom opp, men hun fikk ikke til å puste. Hun hostet og brekte seg. Hun ble rød i ansiktet og helt fjern i blikket. Jeg trudde hun skulle besvime. Jeg var nesten helt sikker på at nå, nå kom det i lungene. Jeg får alltid panikk når dette skjer. Det skremmer meg ekstra mye, fordi mange av de andre barna med samme diagnose som Sofie har mistet livet på grunn av lungebetennelse. Jeg får hjertet i halsen hver eneste gang dette skjer, og hun har jo relflux, så det kan skje ofte. Det gikk heldigvis bra denne gangen også.

Nei, jeg håper virkelig at vi får en rolig og fin jul i år. Det er akkurat det vi trenger, kjenner jeg.