Sleeping beauty

I skrivende stund ligger hun slik som på bildet over. Å sover søtt. Jeg har fått gjort litt husarbeid, spist mat og slappet av litt. Trond er ute for et par timer. Jeg og Sofie er hjemme alene. Jeg kan ikke la være å tenke, spesielt på gode dager som dette, hvordan ting hadde vært om hun ikke var syk. Jeg skulle ønske jeg kunne vært hjemme med henne alene. Jeg er lei av å være avhengig av andre. Jeg kommer bare ikke over hvor urettferdig det er. Når jeg gikk gravid sørget jeg for at absolutt alt var klart før Sofie kom til verden. Jeg kjøpte alt, pluss mye mer. Jeg holdt meg unna alt som kunne være usunt for henne. Jeg var nok litt for bekymret for alt, kanskje. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gledet meg. At hun kunne ha en genfeil var aldri i tankene mine. Hvem er det som går rundt å tenker på det? Det er fortsatt så uvirkelig.

Jeg er lei av å være lei. Jeg vil tenke positivt og være litt glad igjen. Det er bare så vanskelig når jeg er så sliten. Jeg er fortsatt så bitter og sint over at dette skjer med oss, men jeg prøver å ikke være det. Hver dag. Når skal jeg egentlig venne meg til dette livet. Jeg syns bare vi fortjener at noe innmari bra skal skje med oss snart, men det er jo ikke sånn livet er. Vi får bare ta imot det vi får her i livet og gjøre det beste ut av det. Jeg skal jo overleve dette, det er jo ikke det. De sier man bare blir sterkere av det. Jeg vet ikke, kanskje blir man det. Jeg trudde jeg var sterk nok, men jeg vet ikke hvor mye mer motgang jeg takler. Jeg føler at jeg har opplevd nok vondt i løpet av mine 23 år. Jeg er så redd for at noe vondt skal skje igjen, fordi da vet jeg ikke om jeg klarer å være så sterk lengre.

Det blir fort mange triste innlegg på bloggen, men jeg må jo være ærlig. Jeg håper at jeg snart kan skrive et skikkelig glad-innlegg. Det har jeg trua på. Dere aner ikke hvor mye jeg gleder meg til ting roer seg litt og vi kan leve litt som normalt igjen. En positiv ting som må nevnes er at i dag er en god dag, så langt. Det er disse gode dagene som gjør at jeg overlever dette livet for tiden.

– Lina