Tanker.

Enda en dag nærmer seg slutten, og jeg er som vanlig sliten. Jeg er så lei av å være sliten. Jeg har hatt Sofie i armene mine i nesten -hele- dag. Så fort jeg legger hun i enten babynestet eller vippestolen begynner hun å gråte. Hun ender alltid opp i armene mine bare etter noen minutter. I armene mine er hun fortsatt urolig. Det verker og jeg har bare lyst til å gråte i takt med henne. Nok en gang sitter jeg med Sofie i armene, fortvilet, og lurer på hvorfor hun er så innmari urolig hele forbanna tiden. Jeg føler at livet mitt står stille, og jeg får litt panikk.

Hun er 4 måneder om bare noen uker, men er ikke som de fleste på samme alder. Hun har fortsatt ikke gitt oss det vi kan kalle et bevisst smil. Jeg er veldig klar over at det burde man ha fått etter 4-8 uker. Hun gir oss øyekontakt, men hun er ikke spesielt interessert i det som skjer i rundt henne. Hun lever liksom i sin egen verden. Det gjør såklart vondt. Det er tungt å se bilder av andre babyer på bare 4 uker med et stor smil om munnen, spesielt når min egen datter på snart 4 mnd ikke har gitt meg et. Samtidig kan jeg forstå hvorfor vi ikke har fått et smil. Hun har jo hatt vondt helt siden hun kom til verden. Jeg lurer på om hun noen gang vil gi oss et. Det øyeblikket vil isåfall bli helt ubeskrivelig og samtidig bety så utrolig masse for oss. Det er mye jeg lurer på hvordan vil bli i fremtiden. Vil vi noen gang få høre henne le? Vil hun lære seg å gå? Så mange tanker.

Jeg har lært meg å akseptere at det er blitt slik som dette. Likevel finner jeg meg selv i å gråte over alle bildene som kommer over meg av friske babyer. Mødre som koser seg i permisjonstiden. Herregud, jeg skulle gitt så mye for å bare vært fortvilet over lite nattesøvn fordi hun vil ha pupp hele tiden. Det er så rart å tenke på hvor lykkelig uviten vi var for bare noen måneder siden, når jeg gikk gravid. Vi snakket aldri om at dette kunne skje oss. Jeg prøver å unngå å se tilbake på bilder som ble tatt under svangerskapet. Det gjør vondt å se på bildene å tenke på alt jeg gledet meg sånn til, men som det ikke ble noe av. Jeg prøver å ikke tenke tilbake til tiden rett før Sofie kom til verden. Jeg blir lei meg. Pappa har laget verdens fineste babyrom til Sofie. Jeg har innredet det med vugge og egen “ammestol”. Jeg har ikke fått brukt noe av delene. Husker jeg tenkte at her, på dette rommet, skal jeg tilbringe så manger timer med henne. Jeg har ikke tilbringt en time der en gang. Nå flytter vi snart til et annet hus, nærmere mamma og pappa, og barnerommet vil aldri bli brukt. Det gjør meg trist, men jeg prøver å ikke tenke på det.

Samtidig som at det er mye tungt som skjer i livet vårt for tiden, må jeg ikke glemme å fortelle hvor mye glede Sofie gir oss, hele tiden. Hun har sin egen personlighet. Hun får oss ofte til å le. Noen ganger kan hun se på meg så lenge at jeg får tårer i øynene. Jeg føler jeg kan se et lite smil. Nesten. Hun vet godt hvem mammaen og pappaen hennes er, det er så tydelig. Jeg er så glad i henne!

Jeg kjenner jeg snart trenger en opptur.

– Lina