Det er som en tikkende bombe. Snart eksploderer den og vi ligger på bakken og gisper etter luft. Uansett hvor helt for jævlig sliten vi er, så kan vi ikke la det skje. Vi kan ikke la bomben eksplodere. Vi kan ikke legge fra oss alt ansvaret og dra til et sted. Langt, uendelig langt, fra alt det vonde. Det er som og ikke få til å puste skikkelig. Panikken kommer snikende innpå, men vi må bare skyve den vekk. Det er som om livet prøver å teste grensene dine, hele tiden. Det er som en plagsom stemme som aldri tir stille.
Hjertet mitt slår alt for fort. Svetten renner. Jeg blir svimmel og det prikker i hendene mine. Det verker fra topp til tå. Jeg har lyst til å rope til sykepleieren som står på andre siden av senga. Fortelle henne at snart besvimer jeg. Jeg klarer ikke mer. Men i stedet ser jeg på henne og smiler. Sofie ligger der og kjemper mot en djevel som nekter å gi henne fred. Alle spør oss om hva de kan gjøre for å hjelpe henne. Alle trur Trond og jeg har svaret på alt. Men sannheten er at vi har prøvd alt, men ingenting hjelper.
I det bittelille rommet vi sitter på har jeg vært før. Med Sofie bare noen måneder gammel. Minner jeg ikke vil se tilbake på. Her er vi igjen. Det er dårlig stemning. Trond er så sliten at han nesten ikke orker å prate med meg. Og jeg forstår han så godt. Fordi det finnes snart ikke flere ord. Han gir alt han har. Hele tiden. Kjemper for datteren sin. Og han er helten min. Hadde han bare fått slippe dette.
Alle smiler medlidende mot oss. Synes synd i oss. Værtfall føles det slik. Og rart er vell heller ikke nettopp det. Innleggene jeg skriver må være vonde for mange å lese også. Men det er nettopp det. Det gjør vondt. Veldig vondt enkelte ganger. På de grusomme dagene hvor alt bare er tungt og ingenting går vår vei. Som de siste dagene på sykehuset. Hvor hjemreise har føltes uendelig langt unna. Hvor Sofie har 20 anfall på 10-15 minutter. Når hun vrir seg i armene mine og jeg nesten mister henne i bakken fordi jeg har en høygravid mage i veien. Jeg føler meg så hjelpesløs og vil bare at noen skal kunne ta min plass, for en liten stund. Som kan la meg få fred fra mine egne tanker og bekymringer. Ja, bare for en liten stund.
Jeg er sint og bitter i dag. Skulle bare ønske noen kunne komme å gi meg en klem og fortelle meg at alt skal gå bra. Og virkelig få meg til å tro på nettopp det. Noen som kan ta vekten fra skuldrene våre en stund. Og at alle mine nærmeste, inkludert meg selv, bare skal få ha det bra.