Så rart det er å ha holdt på en hemmelighet så lenge, for og så endelig kunne dele det til andre. At Sofie skal bli storesøster. Når graviditetstesten viste et positivt svar var jeg veldig i tvil om hvordan jeg skulle reagere. Jeg var klar over at fosteret i magen kanskje hadde samme genfeil som Sofie, fordi det er det 25% sjanse for. Jeg hadde ikke lyst til å verken glede meg eller forholde meg til den lille i magen før jeg viste noe mer. Jeg ringte genetikeren som har utredet Sofie og fortalte om nyheten, og han henviste oss til St.Olavs i Trondheim for å ta morkakeprøve. Morkakeprøve skal helst bli tatt i uke 12, og det føltes som en evighet til. Det var noen tøffe uker. Jeg kjente med hele meg at jeg var gravid. Jeg hadde alle symptomer og magen vokste sakte men sikkert, mye fortere enn når jeg gikk gravid med Sofie.
Det var vanskelig å føle at jeg ikke kunne glede meg over graviditeten. At et lite hjerte hadde begynt å slå. Jeg hadde lyst til å glede meg og fortelle det til alle. Men det turte jeg ikke. Dagene var lange, men endelig kom vi oss til uke 12. Samtidig som at jeg var glad for at vi nå endelig kunne få dette overstått, grudde jeg meg veldig. Jeg grudde meg til selveste prøvetakingen, men jeg var også veldig redd for å spontanabortere. Det er 0,5-1% sjanse for spontanabort ved en morkakeprøve. Det aller verst tenkelige var om fosteret skulle vise seg å være friskt, men at jeg spontanaborterte grunnet prøvetakingen. Men det var ingen tvil om at vi måtte ta morkakeprøve, så vi måtte bare ta den sjansen.
Vi hadde time 11.00. Vi satt å ventet i to lange timer før vi fikk komme inn for å ta en ultralyd. Jeg hadde diskutert med meg selv på forhånd om jeg skulle se på skjermen under ultralyden, eller om jeg skulle se bort. Jeg kom vell egentlig aldri frem til hva jeg burde gjøre, men det føltes riktig å se på skjermen akkurat der og da. Der kunne vi se et foster som allerede lignet på en bitteliten baby. Hjertelyd fikk vi også høre. I det sekundet vi fikk se den lille skapningen på skjermen og hørte den perfekte hjertelyden var det umulig å ikke skulle forholde seg til at jeg faktisk var gravid igjen. Nå ble alt mer virkelig og plutselig veldig skummelt. Jeg kjente hvor fort jeg knyttet meg til den lille, og skulle vi få den vanskelige beskjeden nå… Ja, da kom det til å bli forferdelig tungt.
Ultralyd ble tatt hovedsakelig for å se hvordan morkaken låg til. Etter de hadde funnet ut dette, ble vi vist til et rom der vi skulle vente til legen var klar til å ta selveste prøven. Etter en lang ventetid ble det endelig vår tur, og jeg kjente magen vrengte seg. Legen brukte lang tid på å finne ut hvordan hun skulle utføre prøven. En morkakeprøve tas enten gjennom magen med en nål, eller vaginalt. I Trondheim gjør de det kun gjennom magen, for en eller annen grunn. Morkaken min ligger selvsagt sånn til at det beste hadde vært å gjøre det vaginalt, og det ble plutselig snakk om at vi kanskje måtte reise til Bergen, for å utføre morkakeprøven der. Altså, hva faen, tenkte jeg. Hvor innmari vanskelig skal det måtte være. Her ligger jeg nervøs som bare F, etter flere timer med venting, og så forteller de meg dette. Legen sa i tillegg at vi kanskje kunne vente til uke 16 (!!!!) for å ta en fostervannprøve, som om det ikke skulle være et problem overhode. Aldri i verden om jeg venter til jeg nesten er HALLVEIS i svangerskapet før jeg få vite om fosteret er friskt eller ikke. Da reiser jeg heller helt til Bergen så fort som mulig.
Den første legen fikk det altså ikke til, og ga opp. Hun måtte derfor kontakte en annen lege, men hun var ikke ledig før om noen timer. Dette var andre gang jeg låg på undersøkelsesbenken og trudde de skulle stikke meg med nåla inn i magen. Men jeg ble sendt ut av rommet, nok en gang, og måtte vente noen timer til. Klokka ble 4 (!!!!!) før vi endelig fikk komme inn på nytt. Den andre legen brukte lang tid, og jeg ble så fortvilet at tårene rant. Stakkars Trond satt ved siden av og prøvde å trøste. Nå var vi helt sikre på at dette ikke kom til å gå, og vi som trudde at dette helt sikkert skulle gå helt fint for seg. Selvsagt skal ingenting være enkelt for oss to. Plutselig får jeg beskjed om at det straks kommer et lite stikk. Jeg fikk følelsen av at de på en måte skulle “satse på at det gikk fint”, som om de ikke var helt sikre på hva de holdt på med. Forferdelig dårlig kommunikasjon…. Så stikker de meg i magen, og jeg skvetter til. For en ubehagelig følelse. Det var vondt og jeg fikk streng beskjed om å ikke røre på meg. Jeg var klar over at de nå var nede med en nål ikke langt fra noe av det mest dyrebare. Jeg kjente at livmoren min trekte seg sammen og jeg fikk kraftige kynnere.
Så var det hele over. Endelig. De hadde fått ut nok morkakevev og var fornøyde. Jeg skulle til å reise meg opp, men måtte bare legge med ned igjen. Hele kroppen min spente seg og jeg klarte/turte ikke å puste med magen. Blodtrykket falt og jeg holdt på å besvime. Etter en halvtime fikk jeg til å gå, og etterhvert fikk vi reise hjem. Å komme hjem og vite at vi var ferdige var utrolig godt. Men nå var vi kommet til det verste, nettopp å vente på svar. Vi var også veldig redde for at jeg skulle spontanabortere de neste dagene etterpå.
Jeg viste godt hvilket nr som kom til å ringe meg for å gi oss svaret. Bare 4 dager etter prøvetakingen ringte det. Hjertet slo fortere enn noen gang, og følelsen jeg hadde i kroppen da, den var forferdelig vond. Jeg hadde ikke pust når jeg tok telefonen, og jeg klarte såvidt å prate. Trond gikk på et annet rom. Det første jeg hørte var en munter stemme, og jeg fikk allerede da en god følelse. Han hadde gode nyheter, babyen i magen min har ikke samme genfeil som Sofie. Ingenting kan beskrive den følelsen jeg fikk. Lykke. Glede. Jeg kunne ikke forstå det. Kan vi virkelig få en baby uten denne grusomme genfeilen? Kan vi virkelig være så heldige? Jeg ropte på en nervøs Trond, og jeg var så lettet over å kunne fortelle gode nyheter. Og plutselig innsåg vi at vi kanskje skal få oppleve å få en frisk baby. Jeg sier kanskje, fordi er det en ting jeg har lært, så er det at INGENTING i livet er en selvfølge.
Det manglet fortsatt noen svar fra morkakeprøven. Vi hadde bedt de om å sjekke ut de vanligste kromosomfeilene i tillegg. Ikke det at det er noen større sjanse for at noe skulle være galt med babyen vår enn med hvem som helst andre, men når de uansett kunne sjekke, ønsket vi det. Etter litt over en uke ringte de igjen, med de endelige svarene. Jeg hadde en god følelse, og var ikke like nervøs denne gangen. Alt ser helt fint ut, kunne han fortelle. Og nå følte jeg meg tusen kilo lettere. Lett som en fjær, og så sinnsykt glad. Så uvirkelig. I tillegg kunne han fortelle at vi venter en liten gutt.
Vi gleder oss. Veldig. Men det er også forferdelig skremmende. Jeg er veldig klar over at det kan skje noe denne gangen også. Det kan det med alle. Jeg håper bare at jeg kan få slippe denne gangen. At vi kan få føle oss.. litt normale? Er det galt å si? Jeg vil ha en frisk baby. Få oppleve en fin permisjonstid. Et smil. Latter. Se babyen min nå milepæler. Og alt det andre jeg ikke har fått opplevd med Sofie.
Sofie skal bli storesøster, og hun kommer til å bli den beste. Verdens beste og fineste storesøsteren. Tenk at jeg skal bli mamma til to. Jeg føler meg heldig!
Som vi gleder oss ❤️