To måneder siden sist innlegg. Sofie har hatt en fin sommer. Vi har ikke vært på sykehuset siden pinsehelga, og det har vært så deilig. Vi har hatt med Sofie hjem innimellom, men ikke så mye som jeg egentlig skulle ønske. Trond jobber 100% og hverdagen med Peder er travel. Plutselig har dagen bare flydd avgårde.
Jeg har mye dårlig samvittighet på grunn av nettopp det, og tenker hele tiden på hvor viktig det er for meg å skape nye minner sammen med henne. Jeg vet vi kommer til å miste Sofie så alt for tidlig, og det eneste jeg vil er å få sitte igjen med de fineste minnene. Heldigvis ser det ut som at jeg får innvilget søknaden min om 80% pleiepenger, og jeg får vært mer sammen med henne.
Jeg savner henne hele tiden. Hun på helsetunet og vi her hjemme. Hun har det så fint som hun kan ha det, og det er godt å vite, men som jeg skulle ønske vi kunne vært sammen hele tiden. Når Peder sitter så fint og leker for seg selv på gulvet, klarer jeg ikke å unngå tanker som hvor fint det hadde vært om Sofie kunne vært her.
Det hender enda at vonde tanker kommer snikende innpå meg. Tanker som at kunne jeg klart å hatt Sofie hjemme? Vært 100% hjemmeværende og tatt vare på henne, mens Peder er i barnehagen? Klart oss med bare nattevakt? Er det riktig av oss å ha henne på helsetunet? Burde vi ha prøvd å fått til en annen ordning? En ordning som hadde gjort at hun får være her hjemme?
Men når jeg klarer å tenke fornuftig igjen, kommer jeg som oftest frem til at det er best slik vi har valgt å gjort det. Jeg tror det er det riktige valget. Men tankene dukker opp av og til. Det er ingen god følelse å tvile på om man har tatt det riktige valget for sitt eget barn. Om man har gjort det beste for sin egen datter.
Jeg skulle ønske jeg kunne være der for henne hver gang hun har det vondt. Det føles ikke greit å gjøre noe annet eller være et annet sted når jeg vet hun ikke har det greit. Men jeg strekker ikke helt til, jeg har ikke sjans til å være på to steder samtidig. Og da er det godt å vite at de som hos henne tar godt vare på lille jenta mi.
Det har vært en spesiell sommer. Sofie har hatt det fint, og det er ærlig talt det aller viktigste. Men det virker som at når alt egentlig er fint, må noe annet dukke opp å ødelegge litt. Men det er vell bare livet, eller? Jeg skulle ønske at absolutt alt kunne vært fint bare et lite øyeblikk, og at alle jeg bryr meg om har det bra. Det er alt som betyr noe.
Men vi har hatt den fineste sommeren med Sofie noensinne, og akkurat det vil jeg ta med med videre i hjertet for alltid.
❤️