To dager etter fødselen ga barnelegen i Kristiansund oss plutselig beskjed om at vi kom til å bli sendt til Ålesund sykehus. Dette kom, mildt sagt, som et -stort- sjokk. To minutter før denne beskjeden var vi så lykkelige og gledet oss sånn til sannsynligvis å reise hjem dagen etter. En av sykepleierne kom inn på rommet vårt og hentet Sofie med beskjed om at de skulle observere henne litt, noe vi trodde var en type rutinekontroll. Samtidig syns jeg det var rart siden hun hadde hatt den typiske kontrollen tidligere samme dag. Mens Sofie var inne for å bli “observert”, snakket Trond og jeg om hvor lei vi var sykehusmat og vurderte å bestille en pizza. Vi lo og var så lykkelig uvitende om hva vi to minutter etterpå skulle få beskjed om. Tydeligvis hadde flere av sykepleierne og barnelegen reagert på lille Sofies rare rykninger og stivhet i kroppen. Sofie er våres første barn. Vi trodde at alt var helt normalt og dessuten fikk vi aldri følelsen av at noe var galt i utgangspunktet.
Der sto vi da, på vaktrommet og fikk den ekle beskjeden. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle takle det akkurat der og da. Det å gå fra å være så sykt lykkelig til så sykt redd er en utrolig rar følelse. Trond måtte bare gå ut av rommet, og jeg fant han gråtende i gangen etterpå. Jeg hadde lyst til å brase ut i tårer. Så mange tanker raste gjennom hodet på meg. Jeg forsto ikke hva barnelegen sa. Alt skjedde plutselig så fort og akutt, akkurat som om de trudde at hun skulle dø. Naturligvis måtte de handle raskt da symptomene Sofie hadde kunne være tegn på noe alvorlig. Jeg skulle ønske vi hadde fått beskjed litt tidligere om at de mistenkte at det var noe, slik at det ikke kom så utrolig brått på oss.
Klokka var blitt 23.00, og vi fikk beskjed om at vi måtte reise med det samme. Da forstod vi at dette kunne være veldig alvorlig, siden vi ikke kunne vente til morgenen etterpå. Jeg satt med Sofie på fanget i vaktrommet med flere sykepleiere rundt meg. Barnelegen gikk ut og inn av vaktrommet med telefonen på øret. Jeg skjønte at hun pratet med sykepleiere/leger i Ålesund. Vi fikk deretter beskjed om at vi skulle bli sendt med ambulansefly fra Kvernberget til Ålesund. Trond måtte kjøre, da det ikke var plass til han på flyet. Jeg syns det var skremmende å skulle reise uten han. Trond startet bilen og kjørte mot Ålesund, mens jeg og Sofie ble sendt med ambulanse til flyplassen. Hvert sekund var et helvete da jeg var redd hun skulle dø i armene mine. Jeg følte aldri jeg fikk skikkelig informasjon med verken barnelege eller sykepleiere. Skulle ønske de kunne fortelle meg mer nøyaktig hva som skjedde. Jeg så kanskje sterkere ut enn hva jeg faktisk var, men måtte for min egen del bare ta meg ordentlig sammen for å ikke miste det helt.
Vi kom frem til flyplassen og ventet på at flyet skulle lande, noe det aldri gjorde siden været var for dårlig. Vi ble derfor sendt tilbake til Kristiansund sykehus, noe som var utrolig slitsomt. Jeg og Sofie ble sendt tilbake til vaktrommet, og barnelegen pratet med noen i telefonen. Jeg hørte samtalen, og det virket som at kommunikasjonen de i mellom ikke fungerte helt som det burde. Det stresset meg. Plutselig fikk vi beskjed om at vi måtte til Trondheim. Jeg måtte ringe Trond for å fortelle at han måtte snu. Han burde kanskje ikke ha satt seg i bilen for å kjøre i det hele tatt etter å ha fått en sånn beskjed vi nettopp hadde fått. Så kom dette i tillegg. Når Trond var på vei tilbake til Kristiansund for å bli med til Trondheim, fikk vi en ny beskjed. Vi skulle sendes til Ålesund sykehus likevel, med Sea King helikopter. De som vet hva et Sea King helikopter er vil forstå at det ikke er noe særlig å fly med en to dager gammel baby i et slikt helikopter. Her var det heldigvis plass til alle tre. Vi ble sendt med ambulanse, nok en gang, til flyplassen. Helikopteret bråkte noe helt forferdelig og vi måtte ha på oss hørselvern. Jeg satt å ventet på at Sofie også skulle få ett. Ting skjedde så fort, og plutselig ble vi sendt inn i helikopteret. Jeg observerte at Sofie ikke fikk noe hørselvern. Jeg trodde kanskje hun kom til å få et når vi kom inn i helikopteret, men nei. Jeg prøvde å få kontakt med mannskapet, men det var så mye støy i rundt oss at de forsto ikke hva jeg prøvde å få frem. Alle vi fortalte dette til i etterkant forsto naturligvis ikke hvorfor i helvete lille jenta ikke fikk hørselvern. I flyet ble Sofie koblet til en maskin som målte puls og O2-metning. Heldigvis så jeg ikke maskinen slik at jeg slapp å følge med på tallene. Trond derimot. Han var naturligvis livredd for å se at tallene plutselig skulle gå nedover. I tre kvarter måtte han sitte å se på disse tallene. De lengste tre kvarterene i hans liv. Jeg derimot var blitt så sliten at jeg sovnet på skuldra til Trond, heldigvis.
Endelig landet vi. Mannskapet fulgte oss inn til Neonatal intensiv. Her ble vi møtt av sykepleierne og legen som var på nattvakt. Jeg klarte i det øyeblikket ikke lengre å holde maska, og tårene kom. Legen bare klappet meg på skuldra. Og det eneste jeg husker han sa var “blablabla, og jeg syns det var veldig riktig av barnelegen i Kristiansund å bestille kromosomprøver”. Jeg skjønte ikke hva han pratet om, annet enn at det gjorde meg kvalm. Jeg skjønte ikke hva de mistenkte var galt. Sofie var jo helt perfekt. De neste minuttene husker jeg ingenting av, men vi fikk etterhvert utlevert et rom. Jeg kan ikke huske at verken sykepleier eller lege kom inn til oss for å fortelle hva som foregikk. Kanskje gjorde de det, men sannsynligvis var jeg så innmari sliten at jeg ikke husker noe av det.
Jeg kollapset helt i fanget til Trond, og jeg husker bare at jeg var så jævlig sint. Skjønte ikke hvorfor i helvete dette skulle skje oss. Julaften var bare noen dager unna, og mens alle var hjemme med sine nærmeste, satt vi på sykehuset og trodde at det kjæreste vi nå hadde skulle dø fra oss.
– Lina