«Hvem har sagt at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet
i hjertet vårt og
hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?
Hvem sa at livet vårt skulle være lett
å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantete ballonger
som føk på plass
av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?»
Det har vært noen litt tøffere dager. Uker, egentlig. Jeg har prøvd å lufte tankene mine her, fordi det pleier å hjelpe. Det føles godt å dele med alle dere. Men den siste tiden har jeg følt på veldig mye, men samtidig vært så tom for ord.
Det er noe med denne tiden på året. Sofies bursdag nærmer seg og hun blir et år eldre. Det får meg til å tenke ekstra mye på alt det vi har vært gjennom. En god blanding av både takknemlighet, uendelig med kjærlighet, sinne, fortvilelse og sorg.
Jeg kunne skrevet en hel bok, kjære dere. Om blant annet alle de menneskene vi har møtt på vår reise. Enkelte jeg skulle ønske jeg aldri traff, fordi de gjorde reisen litt vanskeligere. Men også de som var der for å gjøre alt litt enklere.
Jeg kunne skrevet om de seks nesten uutholdelige månedene, fra Sofie ble født. Alle de vonde beskjedene som kom på rekke og rad. Vi rakk ikke å fordøye det ene før det andre kom. Jeg hadde et nyfødt barn i fanget som hver kveld var gjennomvåt av svette etter å ha grått hele dagen. Ikke grått som et friskt barn gjør. Men som et alvorlig sykt barn med store smerter gjør. Når det sto på som værst hadde jeg mest lyst til å bare hoppe fra verrandaen på sykehuset. Fordi jeg viste helt ærlig ikke om jeg klarte dette.
Jeg kunne skrevet om vårt møte med helsevesenet. Alt som ikke fungerer. Og om de få tingene som fungerer. Om alle de ukjente menneskene som plutselig kom inn i livet vårt, og som vi måtte forholde oss til. Å ta i mot alle ord og meninger som har kommet fra de som har hatt så mye de skulle ha sagt. Alle de jeg blir tvunget til å stole på at skal kunne ta vare på min datter. Alle de som skal ta valg for oss. De som visstnol skal vite hva vi trenger og hva som er best for oss. Så mange kokker. Men de ønsker jo oss godt, alle sammen. Jeg vet jo det.
Jeg kunne skrevet om alle de som har gjort en sabla god jobb. Om de som har gjort så godt de kunne. Om de som prøvde, men ikke helt fikk det til. De som så absolutt ikke fikk det til. Og de som aldri en gang prøvde.
Sofie ble syk igjen for et par dager siden. Høy crp, mye slim, hurtig pust, høy puls og oppkast. Hvor mange runder har vi hatt nå? Det begynner å bli noen. Jeg er like redd. Hver eneste gang. Fordi jeg er så glad i henne. Vil ha henne her hos meg så lenge som mulig. Koste hva det koste vil. Jeg håper at hun responderer på antibiotikaen denne gangen også.
Hilsen Lina
❤️