Da er ferien over for vår del. Trond har begynt på jobb og Peder er tilbake i barnehagen. Nå er det bare Sofie og jeg som er hjemme. Hun sover i skrivende stund i senga vår. Hun har vært våken siden 01.30 i natt, så det spørst om hun har snudd døgnet. 😅

Andre uka i ferien ble Sofie veldig syk. Det startet med en urinveisinfeksjon. Deretter en luftveisinfeksjon. Vi startet opp med antibiotika, men da kom oppkastet. Heldigvis ble det bedre med litt kvalmestillende i tillegg. Men hun har vært så syk, stakkar.

Barneavdelingen i Kristiansund var selvfølgelig stengt den uka. Dersom vi skulle legges inn måtte det bli i Trondheim, en så lang vei for Sofie å reise. Da blir det spørsmål om det i det hele tatt er verdt den lange turen. Legene som kjenner Sofie hadde ferie, og selv om det er Trond og jeg som kjenner henne best, merket jeg at det stresset meg. Det er godt å ha en lege som støtter oss i de valgene vi tar for henne.

Det er vanskelig for både leger og sykepleiere å vite hva som er riktig å gjøre når hun blir syk. De som ikke kjenner henne så godt vil ofte sende oss til sykehuset så fort de ser henne, noe jeg kan forstå. Med alt for rask pustefrekvens, høy puls, høy crp, masse slim, feber og oppkast. Men noen ganger er det ikke stort mye mere de får gjort på et sykehus, enn hva vi får gjort hjemme. Sofie er jo så syk i utgangspunktet. Jeg er imponert over de ansatte i hjemmesykepleien som jobber med Sofie. Det er mye takket være dem at vi klarer å være hjemme.

Hadde barneavdelingen i Kristiansund vært åpen, hadde vi nok reist dit. Men vi følte ikke at det var så akutt at det var verdt det å reise helt til Trondheim. Det blir vi plassert på et alt for lite rom, ingen kjenner til hennes bakgrunn. Det er liksom ikke nok å lese den alt for lange journalen. Det er så utrolig mange små ting, som blir så betydningsfulle, som ikke kommer godt nok frem i en journal. I tillegg får vi ikke avlastning når vi er der, og det blir tøft.

Heldigvis gikk det ikke mange dagene før hun viste tegn på at hun var på bedringensvei. Det føltes som en seier at vi kom oss gjennom dette hjemme. Det er godt å vite at dette klarer vi uten å måtte være på sykehuset. At valgene vi tar er riktig, og det beste for henne og oss som familie.

Jeg kjenner likevell at jeg ikke klarer å senke skuldrene helt. Jeg er alltids redd for at det skal snu og at hun blir verre igjen, fordi da blir nedturen desto større. Men enn så lenge ser det bra ut!