Bladene på treet som står utenfor rommet til Sofie går fra å være grønne til å skifte farge til nyanser av rødt og gult. Høsten er her plutselig. Lurer på om hun ser det selv. Jeg tenker på hvor fin en sommer vi fikk, og hvor glad jeg er for at vi fikk oppleve den sammen med henne. En sommer uten turer på sykehuset, uten masse slim over lungene og oksygenbehandling. Nå er sommeren plutselig et tilbakelagt kapittel. Og det er et kapittel jeg vil ta godt vare på.
Jeg ser en ny årstid komme vår vei og lurer på hva vi har foran oss. Om Sofie kommer seg gjennom nok en vinter. Jeg ser bladene på treet forsvinne og det står der helt nakent. Plutselig ble det vinter, og sammen med den kom slimet over lungene og mer oksygenbehandling. Noe som var forventet. Uforutsigbarheten blir plutselig enda verre enn før, og formen hennes snur seg fort. Men de gode dagene holder vi ekstra tett til brystet!
Jeg er så utrolig glad i den jenta. Og så stolt over henne. Alt hun kjemper seg gjennom, så tapper. Det er som om jeg kan se den friske versjonen av Sofie i blant. Som om hun ser på meg med øyne som prøver å betrygge meg om at det går bra. Og det er nettopp det, det kommer til å gå bra. Selv om det er innmari tøft.
Denne reisen er uholdbar til tider. Men de øyeblikkene hvor hun ligger så fredfull i armkroken min i sofaen vår hjemme, mens Peder leker i bakgrunnen og Trond lager middag, de gir meg ufattelig mye styrke. De dagene hvor epilepsianfall og spastisitet ikke er like mye til stede. Når hun ikke trenger oksygenbehandling og slimet over lungene ikke er like ille. Når jeg ser at hun har det bra!
Jeg gleder meg til bladene kommer tilbake på treet utenfor rommet hennes. Når vår og sommer er tilbake. Fordi jeg gleder meg til flere trilleturer, fine stunder på verandaen vår og en lillebror som lyser opp når Sofie er i nærheten.
❤️