Bare forestill deg

Bare forestill deg dette:

Du tar en graviditetstest som viser positiv. Du kjenner en glede som ikke kan beskrives med ord, fordi at om 9 måneder sitter du sannsynligvis med babyen din i armene, og pappaen er han du elsker høyest av alt i hele verden. Det er ingen selvfølge, og du kjenner på takknemligheten.

Du ser magen vokse. Kjenner de første sparkene. Kjenner på gleden når du endelig kan kjøpe vogn og ser frem til alle trilleturene fremover. Pusser opp barnerom og alt det andre som hører med. Tenk deg at du kjøper deg et hus med den du vil dele resten av livet ditt med, planlegger hvordan vi skal gjøre om dette huset til vårt eget. Når barnerommet står ferdig, kjenner du på hvor mye du ser frem til å bare sitte her å kose med den fine jenta som snart melder sin ankomst.

Tanker om at noe kan gå galt slår deg. Men alt ser jo fint ut på ultralyd. Du kjenner massevis av liv hele tiden. Jordmor er fornøyd og alle prøvene ser fine ut hele veien. Ingenting tilsier at noe skal være galt, og noe mer rundt det tenker du ikke. Fordi selvfølgelig skal dette gå bra.

To dager før termin våkner du med rier klokka 5 på natta. Og 09.22 er du plutselig blitt mamma for aller første gang. Tenk deg at som lyn fra klar himmel får du en mistanke om at noe ikke stemmer. Du klarer ikke å sette fingeren på hva, men prøver og ikke tenke mer på det. Fordi jordmor som tar i mot dattera di sier ingenting.

Besteforeldrene til den lille jenta kommer allerede første dagen å hilser på. De har fått sitt første barnebarn, og stoltheten i øynene deres gjør deg glad. Du er så stolt av den lille jenta og begynner å tenke på alt du skal lære henne. At du skal gi henne den beste oppveksten.

Tenk deg at du svever på en lykkerus, men to minutter etterpå raser plutselig hele verden sammen. To minutter. Fordi tenk deg at legen forteller deg at de mistenker at dattera di har epilepsi og muligens kromosomfeil, og at vi må fly til Ålesund umiddelbart. Du er sønderknust, og har bare lyst til å forsvinne.

Dødssliten etter fødsel blir du plassert på sykepleierne sitt pauserom. Mens legene står over din dyrebare skatt. Den nybakte pappaen har fått beskjed om å sette seg i bilen på vei til Ålesund, fordi det er ikke plass i helikopteret. Telefonsamtaler mellom leger i Kristiansund og Ålesund må du høre på. I tillegg må du høre sykepleierne diskutere hva det kan være som feiler dattera di, som om de glemmer at du sitter der. Du skriker innvendig, og det gjør så inderlig vondt. Jeg får høre det hele tiden. At det er vanskelig å forestille seg. Men bare prøv!

Jeg var sikker på at vi skulle miste Sofie bare to dager gammel. Og bare noen minutter før det trudde jeg at vi snart skulle få ta med oss ei frisk, lita jente hjem. Slik som de aller fleste tar som en selvfølge.

Etter samtaler med psykolog har jeg fått beskjed om å se meg tilbake. Fordi jeg kan våkne om nettene av mareritt og få vonde tilbakeblikk helt ute av det blå. Fordi jeg innser jo at mye av det vi har gått gjennom har vært traumatisk. Men jeg unngår å se tilbake, fordi det gjør så vondt. Men når de vonde minnene dukker opp i hodet mitt, må jeg la de få være der i stedet for å skyve de vekk. Bearbeide de. Og når det er gjort, skal jeg legge de bak meg.

Jeg prøver å forklare de som ikke kan forestille seg. Men jeg innser at det blir for vanskelig. Kanskje burde jeg bare skrive en bok.