To spørsmål som betyr så mye

Hvordan har dere det? Er det noe vi kan gjøre for dere?

To spørsmål som kan bety noe så enormt for noen som har det tøft. Eller for hvem som helst. To spørsmål både Trond og jeg til tider har savnet. Jeg vil ikke skrive dette innlegget for å gi noen som helst dårlig samvittighet. Heller ikke for at noen skal synes synd i oss. Men kun for å gjøre dere alle som leser her oppmerksom på hvor utrolig mye det betyr. Hvor mye det kan gjøre en dårlig dag til en så mye bedre en. To spørsmål. Bare to.

Vi har familie og venner som jeg vet tenker på oss hele tiden. Sofie har så mange fine folk rundt seg som ønsker henne det aller beste. De har vært noen veldig viktige støttespillere, og uten disse menneskene hadde denne reisen selvfølgelig blitt mye tøffere. Det er noe av det første jeg ønsker å få frem, at ikke noe av det som kommer videre i innlegget er rettet mot de. Det er ikke rettet mot noen spesielle, sånn egentlig.

I fare for å hørest utakknemlig og bitter ut, kan jeg likevell ikke la være å si at enkelte i livet vårt har skuffet oss veldig i tiden etter Sofie ble født. Det er kanskje ikke til å unngå. Kanskje er de redde for å spørre. Redde for å være til bry. Og det er kanskje nettopp akkurat derfor jeg skriver dette. Fordi jeg vil at folk skal vite at det er ingenting annet i hele verden vi ønsker, enn at dere tar kontakt. Det er vanskelig for andre å forstå hvor tøff denne reisen er for oss, selv om jeg har prøvd å uttrykke det her på bloggen, flere ganger. Men jeg vet jo også at det er mange som ikke leser her. Det har vært dager jeg nesten ikke har klart å komme meg opp av senga. Det er da jeg skulle ønske noen hadde sendt meg melding å bare fortalt meg at alt skal gå bra. Spurt hvordan jeg har det, sånn oppriktig. Slik at jeg hadde fått sagt: «du, vet du hva, i dag har jeg det faktisk helt for jævlig, jeg trenger at du hjelper meg litt opp igjen». Vi må ikke være så innmari redd for å være til bry. Jeg trenger at du bryr deg når jeg står midt oppi en krise.

Når det har stått på som værst har vi stengt oss inne hjemme. Stemningen har vært dårlig. Vi har ikke orket å lage middag en gang. Vi har grått og vært fortvilet over hvorfor dette skulle skje oss. Bloggen har bestått av nitriste innlegg. Vi har følt oss så innmari alene. Mens alle i rundt oss har levd på en rosa sky (satt på spissen, men det følest av og til slik selv om sannheten selvsagt ikke er den samme), har vi hatt dager hvor vi har ønsket at alt skulle ta slutt. Og da mener jeg absolutt ikke at alle andres liv skal stoppe opp og være like jævlig, men jeg vet at det hadde gjort oss godt om noen på disse dagene hadde ringt på døra og sagt: Jeg vet dere har det vanskelig. Kan jeg hjelpe dere med noe?

Vi er jo helt vanlige mennesker med et liv tøffere enn mange andre. Ja, vi har lært oss å bli jævlig sterke mentalt. Men vi har, tru det eller ei, ikke superkrefter. Selv om vi er blitt vant til å leve som vi gjør, trenger vi de som tvinger oss til å tenke på noe annet for en liten stund. Som virkelig viser at de bryr seg om oss. Som ikke bare spør hvordan vi har det, for at det skal lette på deres samvittighet. Men fordi de virkelig vil hjelpe. Fordi de virkelig bryr seg.

Hvorfor er vi så redde for å være til bry? I blant er vi så oppslukt i våres egne greier. Vi lever i en boble og noen ganger glemmer vi å sprekke den og se hva som faktisk skjer i rundt oss. Kanskje burde vi slutte å klage på ting som overhode ikke betyr noe. Og bruke energien på ting som faktisk gir oss noe. Kanskje må vi bli flinkere på å gjøre fine ting for andre. Se hverandre. Prøve å sette oss selv inn i andres situasjon. Prøve å forstå hverandre mer. Være der for hverandre.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg vet hvor lett det er å glemme når hverdagen er så hektisk som den kan være. Men jeg vet værtfall med meg selv, hvor mye det gir meg å glede noen andre. Og jeg gjør det helt sikkert alt for sjeldent. Derfor skal jeg også prøve å bli flinkere på det. Spørre «Hvordan har du det?». Og minne de jeg bryr meg om på at jeg er der for dem.