God jul!

Helt siden jeg var liten har jeg vært så veldig glad i jula og alt som hører med. Familetid, venner som samles, god mat og drikke. Det er en fantastisk fin høytid, syns jeg.

Men for to år siden fikk jo vi en ganske så annerledes jul. 17.desember 2016 hastet vi oss til Kristiansund sykehus. Jeg med intense rier og en nervøs Trond bak rattet! Jeg kommer aldri til å glemme hvor magisk det var å få Sofie på brystet for aller første gang. Hun gråt med det samme hun kom ut, og jeg husker hvor glad jeg var.

Vi gledet oss så veldig til å ta henne med hjem til jul. Tenk så heldige vi var. Nesten for godt til å være sant, husker jeg vi sa. Og det var jo nettopp det. Fordi bare to dager etterpå, dagen før vi hadde sett for oss at vi skulle få reise hjem, da slo barnelegen fullstendig alarm. Og tiden etterpå skulle vise seg å bli veldig traumatisk for oss. Det går ikke ann å beskrive med ord, men det gjør vondt i hele kroppen når jeg tenker tilbake på det. Fordi det jeg husker mest er nettopp det. At det gjorde så hinsides vondt. Dagene i Ålesund var helt forferdelig. Jeg unner ikke min verste fiende å måtte gå gjennom det samme. 

De bare tok babyen min fra armene mine. De kunne ikke fortelle oss hva som var galt, bare at her er det noe alvorlig. Det føltes ut som at hele verden raste sammen den jula. Vi ble så kastet ut i noe så grusomt vi bare måtte stå i. I det knøttlille rommet på sykehuset ble vi sittende på julaften. Vi ventet på å få svar på flere av undersøkelsene. Det var som om tiden sto helt stille, men utenfor sykehusets fire vegger var alt som normalt. Jeg gråt og gråt, og jeg ville bare sove helt til noen kom å vekte meg for å fortelle at alt bare var et mareritt. Eller værtfall få slippe denne jula. Jeg orket ikke tanken på jul.

Jeg husker hvor vondt det gjorde å skulle fortelle våre nærmeste at Sofie ikke er frisk, og at vi ikke kommer hjem til jul. Midt oppi alt var jeg så lei meg for å skulle ødelegge julen deres også. Det var ikke bare Trond og mitt sitt liv som raste sammen, men våre aller nærmeste sitt og. Sofie er jo både mamma, pappa og svigermor sitt første barnebarn. Derfor gjorde det ekstra vondt å skulle gi dem den tunge beskjeden.

Trond og jeg var helt utmattet. Utmattet av å måtte se Sofie bli undersøkt, gang på gang. Ny lege hver eneste dag som kom inn og fortalte oss alt som ikke var som det skulle med henne. Utmattet av å være bekymret for fremtiden. Ingen kunne fortelle oss noe om hva det var som feilet Sofie. Men at det var noe, det var de helt sikre på! Og det var på det tidspunktet så vanskelig å akseptere.

Etter flere dager i Ålesund fikk vi prøve å dra hjem. Legen som pratet med oss før vi dro kommer jeg aldri til å glemme. Jeg syns han var iskald og uten noe form for sympati. Vi spurte han tusen spørsmål uten å få svar på et eneste et. Vi skulle bare reise hjem, ta en dag av gangen, og se hvordan hun utvikler seg. Det var en klar beskjed vi fikk, hun kommer ikke til å utvikle seg som normalt. Det føltes på ingen som helst måte greit å skulle ta henne med hjem med en sånn beskjed. Og bare skulle vente å se på at noe var galt.

Tenk så mye som har skjedd etter vi kom hjem. Utallige reiser til sykehuset. Så mye å venne seg til. Så mye å skulle akseptere. Fy søren, det har vært så tøft. Men jeg er så innmari glad for at jeg har fått bli kjent med Sofie, og så takknemlig for alt hun har lært meg. Vi har lært oss å leve med det at dattera vår er alvorlig syk. Noe så trist, tøft og vanskelig har bragt med seg utrolig mye fint også. Som Peder for eksempel. På en måte er det takket være Sofie at vi har vært så heldige å få akkurat han.

Helt til slutt vil jeg at alle som leser dette skal tenke litt ekstra på de som syns jula er vanskelig. For mange er jula en høytid for ensomhet. Mange feirer jula, som vi også en gang gjorde, på sykehuset. Enten det er en selv som er syk, eller om en sitter ved siden av sykesenga med en trøstende hånd.

God jul! 🙂