Ventetiden

Her hjemme bare venter vi på at lille gutten som har bodd i magen min i ni måneder skal melde sin ankomst! Vi er så veldig spente på det vi har fremfor oss. Jeg er selvfølgelig nervøs for alt. Fødselen og de første dagene etterpå gruer jeg meg veldig til. Det er fortsatt vanskelig å se for seg at alt faktisk skal gå bra denne gangen, men jeg har trua på det. En familie på fire skal vi uansett bli når som helst nå.

På vei hjem fra sykehuset, bare 12 uker på vei og akkurat ferdig med en ganske så ubehagelig morkakeprøve, skjedde det noe fint. Det var blitt sent og vi nærmet oss hjem. Det var mørkt ute og himmelen stjerneklar. I bilen var det helt stille. Tankefulle begge to om det vi hadde fremfor oss. Spente på hva de neste dagene ville bringe. Helt plutselig lyser himmelen opp og vi ser et gigantisk stjerneskudd. Så fint. Vi ønsket oss noe begge to, og jeg er ganske sikker på at vi ønsket oss det samme. Stjerneskuddet føltes som et godt tegn.

Neste innlegg blir nok ikke før etter vi har fått gutten vår trygt hjem. Ønsk oss lykke til 🙂