Først nå kjenner jeg at jeg har klart å legge sist sykehusopphold litt bak meg. Det er tre uker siden vi kom hjem. Sofie var i fin form helt til det plutselig sa “pang”. Hun våknet etter en rolig natt og var veldig surklete og med en temp som var på vei opp. Det ble en tur til legevakt og deretter ambulanse til sykehuset, der vi ganske raskt fikk beskjed om at Sofie sannsynligvis hadde lungebetennelse. Ja, så fort kan det virkelig skje. Som å skru på en bryter. Det er så skremmende, syns jeg.
Noe av det første vi spurte legene om den dagen vi fikk den tunge beskjeden om at vi sannsynligvis skal miste Sofie tidlig, var om hva som kommer til å skje. Et grusomt spørsmål jeg aldri noen sinne har forestilt meg at jeg noen gang måtte stille. Lungebetennelse var noe av det første de nevnte, og derfor ble dette en forferdelig skummel og vond innleggelse. Selv om jeg til å begynne med var helt sikker på at vi skulle miste henne denne gangen, var ikke håpet om at hun skulle klare seg borte. Det vil det aldri bli. Etterhvert som dagene på sykehuset gikk såg jeg at hun raskt ble bedre. Det var så innmari viktig. Jeg trenger å ha henne her hos meg en stund til. Helst resten av livet, men det har vi innsett for en god stund siden at dessverre ikke er realiteten for oss. Det er så hjerteskjærende og urettferdig. Jeg kommer jo aldri til å klare å ta farvel.
Hver eneste dag ligger det en tanke i hodet som av og til gir meg en plagsom hodepine. Tanken om at alt jeg gjør med eller for henne vil være siste gangen. Siste gangen jeg trekker opp medisiner, gjør klar maten hennes, den siste bleieskiften, siste gangen jeg får se inn i de fine øynene hun har arvet fra meg. Vi har sett så mange ganger til nå hvor fort hun blir syk. Hver dag kan være dagen alt plutselig ble gjort for aller siste gang. Og selv om det egentlig gjelder for alle sånn sett, gjelder det jo selvsagt ekstra mye for oss. Det gjør forferdelig vondt å vite at vi faktisk skal måtte leve uten henne en dag.
Vi tok med Sofie hjem etter en uke på sykehuset. Hun var fortsatt surklete og litt pjusk, men så utrolig mye bedre enn bare for noen dager siden. Jeg og Trond følte oss trygge nok til å ta henne med hjem. Vi gjorde fysioøvelser og ga henne ventoline-inhalasjon hver dag i noen dager for å hjelpe henne med å hoste opp slim.
Skulle vi vært på sykehuset helt til hun ble 100% frisk hadde vi blitt værende der i flere uker. En uke var virkelig nok. Det var som å være i et fengsel. Med vinduet på vidt gap der vi hørte alle som gikk forbi. Barnelatter, en gjeng med russ som bare var høy på livet akkurat der og da, et kjærestepar på vei til stranda, en venninnegjeng på vei til fest med sommerkjole. Som jeg skulle ønske jeg var i deres sko akkurat der og da. Selv om jeg likevell aldri kunne tenkt meg å vært et annet sted enn rett ved siden av Sofie!
Etter vi kom hjem har alt gått tilbake til slik det var før! Vi prøver bare å nyte dagene vi får være hjemme. Vi vet at snart venter det et nytt sykehusopphold, slik er det bare. Sykehuset er og vil forbli vårt andre hjem så lenge hun lever. Tenk at det ble slik som dette for oss. Alt vi ønsket var å bli en liten familie. Vi hadde lagt så mange planer, dere skulle bare visst. Jeg drømmer meg ofte vekk. Tenker på hvordan ting kunne vært. Ser et barn like gammel som Sofie springe mot foreldrene sine. Som jeg skulle ønske det var henne som sprang mot oss.
Men jeg kan sitte i en hel evighet å tenke på hvordan ting kunne vært, uten å komme noen vei med det. Sofie er akkurat slik som hun er, og herregud.. som vi elsker henne! 💓
❤️