Endelig vår.

Snart er det vår og alt skal bli så mye bedre! Håper vi.

Vi har ikke hatt tid til å se ut vinduet for å se etter sola ennå. Dessverre er det slik at vi knapt rekker å spise mat og gå på do, det må gjøres på skift – og med den største punktlighet.

Ingenting tyder på at ting skal endre seg med verken det første eller andre. Sofie nekter å ligge andre steder enn i armer med senebetennelse og blåmerker, og det gjør den ene av oss til statisk smokkmaskin og den andre til en liten lort som må gi litt over 100% for å overleve det neste kvarteret.

Dessverre er det også slik at når den lille jenta vår spiser utløser det en krig av inntrykk i henne som hun ikke klarer å plassere. Det resulterer altfor ofte i ukontrollerte bevegelser og teknisk svikt. Og ett eller annet sted mellom pust og svelg forsvinner all den kosen som skulle vært.

Men heller ikke når kampen tar slutt kommer roen som en selvfølge. For verken turen til eller fra slagmarken byr på en eneste pause. Sofie finner nesten aldri ro i sin egen kropp, og hva hun har gjort for å fortjene det er det ingen som kan svare på. Enda mer fortvilende er det at ingen kan svare på hva som er løsningen.

Vi kan bare håpe på det beste, hva annet kan man gjøre når barnet ikke har det bra og legene ikke kan hjelpe? Hva annet kan man gjøre enn å gi alt og bare håpe at en dag skal man kunne begynne å leve igjen, sammen alle tre, som familien vi drømte om.

Når motgangen renner på her i livet så kommer den med full tyngde på alle fronter. Det føles som systemet med NAV i spissen står på barrikadene og alle apotek er klare med resepten i den ene hånda og høygaffelen i den andre, og pirker i oss med rytmiske stikk helt til det siste av krefter ebber ut og vi kan ikke gjøre annet enn å trille ut i evigheten av elendighet.

Når skal det snu? Hva er poenget med alt?

Når jeg har to minutter til overs legger jeg øynene på gløtt ut vinduet og ser grønne, små gressflekker som ligger side og side med tynn, skitten snø. Små vannperler danner seg på dem og danser våren inn. Vi håper at tiden er inne og at solen kan ta med seg bedring og glede, for akkurat nå virker det som Sofie er helt unik i ordets rette forstand. Og ingen vet hva det skyldes eller hva som bør gjøres.