Det er ikke så mye tid til overs i disse dager, noe som ikke er så rart med tanke på at vi har fått en liten baby i hus. I skrivende stund ligger det nye familiemedlemmet endelig og sover. Egentlig burde jeg gjøre det samme, men nå skal jeg prøve å få oppdatere dere litt også! 🙂
Peder ble født 3.august i full fart, akkurat slik som søstra si. Det var såvidt vi rakk å komme inn dørene på sykehuset før jeg begynte å få ordentlig vonde rier. Jeg var allerede 5 cm ved første undersøkelse like etter vi kom frem, og etter det gikk resten relativt fort. Ut kom en kar på 4240 g og 54 cm! Stor gutt, med andre ord. En gutt som på bare 6 uker allerede har gitt oss uendelig masse kjærlighet. Han smiler og er stort sett alltid fornøyd. Han elsker å trille og å kjøre bil. Han gråter stort sett bare når maten ikke kommer fort nok, og alt dette er virkelig helt utrolig uvant for oss.
Alt er annerledes denne gangen. Det kunne vi se allerede fra da jeg fikk han på brystet mitt for aller første gang. Han søkte og var ivrig. Han var ikke stiv i kroppen og de rare rykningene vi såg hos Sofie kunne vi ikke se hos han. Han var våken og kommuniserte med oss fra første stund. Jeg var så lettet. Så utrolig lettet. Men likevell hadde jeg en stor klump i magen.
De første dagene med Peder var helt ubeskrivelig. Det var så masse kjærlighet og glede, og det blir bare mer og mer for hver eneste dag. Men det var tøft. Det er tøft. De første to ukene var en rar blanding av både sorg og glede. Jeg ble dratt tilbake til den første tiden med Sofie. En tid som er vanskelig å se tilbake på. En tid jeg egentlig ikke ønsker å se tilbake på, dessverre. Jeg kjenner veldig godt hvor «skadet» jeg er etter alt det vi har opplevd med henne.
Å komme hjem til Sofie etter tre dager på sykehuset var veldig rart. Plutselig ble hun -veldig- stor. Etter vi kom hjem med Peder har jeg naturligvis ikke fått like mye tid med henne. Jeg sitter med en følelse av at jeg savner henne hele tiden. Alltid dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk tid til å være så mye med henne. Det er utrolig uvant. Noen dager har jeg kanskje bare fått sett henne en timestid før nattvakta kommer. Da kjenner jeg hvor vondt det gjør. Det får meg til å tenke på hvordan det blir den dagen hun ikke er her, og det gjør veldig vondt. På kvelden når jeg legger meg tar jeg Peder godt inntil meg, og der får jeg en ubeskrivelig god trøst. Selv om jeg skulle sånn ønske at Sofie låg der også, og ikke nede med en nattvakt fra kommunen..
De siste ukene har vært en god blanding av både sorg og glede. Peder gir oss bare ting å glede oss over. Sorgen kommer av at jeg nå vet om alt det fine jeg ikke har fått opplevd med Sofie. Jeg forstår enda bedre hvor enkelt det er med en frisk baby, og hvor jævlig tøft og krevende det er med ei som er så syk som Sofie. Jeg klarer ikke å la være å tenke på hvordan ting kunne vært dersom Sofie var frisk. Det følest så innmari urettferdig.
Men så er jeg så utrolig takknemlig for Peder. For at han er frisk. Hver gang han smiler får jeg tårer i øynene. Jeg tar det ikke som en selvfølge. Nå er vi foreldre til to, og jeg føler meg så heldig <3
Sofie og Peder ❤️