Vi setter oss i bilen i retning sykehuset i Trondheim, som så mange ganger før. Sofie har hatt feber, kastet opp og vært litt slapp. Vi bestemmer oss derfor for å reise til sykehuset. Siden barneavdelingen i Kristiansund stenger om sommeren (!!!!) måtte vi kjøre helt til Trondheim, noe som er en utfordring i seg selv med ei som mildt sagt HATER bilstolen sin. Men på den andre siden føler jeg meg veldig trygg på barneavdelingen i Trondheim, spesielt fordi flere av de som jobber der kjenner Sofie såpass godt nå. Vi har jo vært der en del, flere uker til sammen. Derfor var det på en måte greit at vi måtte kjøre dit likevel.

Vi har pakket med oss en del, forberedt på å måtte være der noen dager. Det er ikke akkurat første gangen vi er på sykehuset. Det er blitt vårt andre hjem. Vi møter opp på akuttmottaket. Der blir vi plassert på et lite rom. Alle tre er skrubbsultne og sliten etter turen, og på akuttmottaket blir vi sittende i flere timer. Jeg og Trond er overraskende positiv der vi sitter. Vi har gjort dette så mange ganger før. Livredd for vår alvorlig syke datter, plassert på et trist rom som lukter sykdom og fortvilelse. Dette er jo ikke plassen vi ønsker å være, men absolutt den riktige akkurat nå. Jeg har mest lyst til å gråte, fordi jeg er så sliten, men Trond er der å sørger for at jeg holder meg oppreist. Vi bygger hverandre opp, og jeg er bare så stolt over alt vi kommer oss gjennom. Sammen.

Blodprøver blir nok en gang tatt. Hjertet slår like fort hver gang de stikker i henne. Svetten renner og jeg blir klam i hele kroppen, jeg bare hater det. De tar flere undersøkelser for å se om de kan finne en årsak til hvorfor hun har feber og kaster opp. Etterhvert får vi endelig et rom oppe på avdelingen. Isolasjonsrom i tilfelle Sofie har et magevirus. Inn kommer sykepleierne med frakk, munnbind og hansker.

Jeg sitter på rommet å ser ut mot en utsikt jeg har sett noen ganger før nå. Verandaen står oppe, det er fint vær ute og Sofie sover. Jeg hører barn leker der ute, og noe får meg til å felle en tåre. Jeg kjenner jeg har lyst til å ta Sofie opp fra senga og holde henne inntil meg, men jeg vil ikke vekke henne. Jeg bare sitter der og gråter litt, uten å helt vite hvorfor. Jeg skulle kanskje ønske jeg kunne tatt med Sofie ut å leke med henne, jeg også. Jeg kjenner det stikker i hjertet. Jeg lukker verandadøra. Jeg vet ikke, men jeg orker kanskje ikke å høre. Jeg tenker på hvor mye jeg skulle gjort for å vært et helt annet sted akkurat nå. Hadde jeg bare kunne lukket øynene og Sofie hadde vært frisk.. Det blir bare et lite sykehusopphold denne gangen. Prøvene som ble tatt såg fine ut, og Sofie ser ut til å være i bedre form nå. Vi starter opp med antibiotikakur og får reise hjem.

Jeg lurer på hvor mange turer til sykehuset vi har foran oss. Jeg tenker mye på fremtiden og er glad for at vi ikke vet, men jeg ser hver dag hvor syk hun er. Epilepsien hennes forstyrrer søvnen hennes mer og mer, og noen ganger er de veldig kraftige. Jeg tenker på hvor mye jeg skulle gjort for at hun slapp epilepsien. Den er skremmende. Heldigvis er det ikke i nærheten av så mye gråting nå som det var før. Hun har det bedre. Hun liker seg fortsatt best i fanget, og jeg kjenner på lengselen etter å kunne trille med henne eller å legge henne ned å leke med henne på babygymmet. Hun er 8 måneder snart og jeg kan ikke en gang beskrive til dere hvor utrolig masse jeg lengter etter et smil fra henne.

Det er lenge siden jeg har skrevet på bloggen. Jeg har skrevet flere utkast, men som jeg ikke klarer å publisere. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg innser at det er blitt vanskelig å dele mine innerste tanker til dere. Det er mye som bare er skremmende å dele, og som bare er godt å skrive ned for min egen del. Nå som vi har fått “landet” litt og kanskje fått begynt å leve så normalt som det lar seg gjøre, er det flere tanker som har surret i hodet mitt. Flere ting jeg kanskje er skuffet eller lei meg over. Eller ting som har gjort meg veldig glad.

Det er vanskelig å skrive når det er så lenge siden sist. Men jeg vet at det er flere innom her som lurer på hvordan vi har det, og etter forholdene har vi det bra. I en hverdag som er veldig tøff prøver vi å leve så normalt som mulig. Vi er så glade for hver eneste dag vi har vår kjære Sofie her sammen med oss <3